Et kamera kan ikke drive med rehabilitering!
Nok en gang blir det satt søkelys på en krevende økonomisk situasjon i Kriminalomsorgen
Nok en gang blir det satt søkelys på en krevende økonomisk situasjon i Kriminalomsorgen, og tiltak for å redusere utgiftene synes nødvendig. I mine snart 15 år i denne etaten har dette vært en stadig tilbakevendende historie. Man kan spørre seg om dette skyldes for lave økonomiske tildelinger eller dårlig økonomistyring. Svaret ligger trolig et sted midt imellom.
Når man ser på foreslåtte innsparingstiltak synes det klart at det ønskes at den økonomiske situasjonen i minst mulig grad skal gå utover innsatte og domfelte. I utgangspunktet er det vanskelig å være uenig i en slik ambisjon. Isolasjon er skadelig og bør i størst mulig grad unngås.
Samtidig må man spørre seg hvilke konsekvenser det får når man forsøker å unngå økt innlåsing til tross for lavere bemanning.
Blant tiltakene som er foreslått for å unngå høyere grad av innlåsing som følge av ansettelsesstopp, mindre vikarbruk og redusert overtidsbruk, er å la kameraovervåkning erstatte tilstedeværelsen av en ansatt i fellesskapene. Da kan man undres over de som foreslår slike tiltak egentlig er klar over hva en fengselsbetjent gjør, og hvordan dynamikken i et fellesskap mellom innsatte kan være? Dette handler åpenbart om sikkerhet. Et kamera kan til en viss grad, men allikevel relativt begrenset, ivareta statisk sikkerhet. Et kamera kan ikke bedrive dynamisk sikkerhetsarbeid. Satt på spissen er et kameras funksjon å registrere det som skjer. En fengselsbetjents funksjon er også å bidra til at det ikke skjer.
Man må gjerne påstå at kameraovervåkningen skal være under kontinuerlig observasjon. Alle som har sittet i en hovedvakt eller i vakten på en avdeling vet at det ikke vil være mulig i en travel hverdag. En fengselsbetjent jobber for å hindre at uønskede hendelser finner sted, og kunne reagere raskt hvis de allikevel skjer. Uten en fengselsbetjent tilstedeværelse er det ikke sikkert man får med seg uønskede hendelser, eksempelvis vold mellom innsatte, i det hele tatt. Man overlater kontrollen, og med det også ansvaret, til de innsatte.
Et kamera kan overvåke – men ikke skape trygghet
Fengselsbetjenter har utdanning til å drive miljøarbeid og bygge relasjoner med innsatte. Disse relasjonene er helt avgjørende i det daglige for å skape trygge og gode fellesskap. Og de er sentrale i arbeidet mot løslatelse og rehabilitering. Det er dette som er dynamisk sikkerhet. Et kamera kan ikke bygge relasjoner. Et kamera kan ikke drive miljøarbeid. Et kamera kan ikke rehabilitere.
Et annet aspekt ved dette er hvordan måloppnåelsen til Kriminalomsorgen blir seende ut. Vi måler blant annet hvor mye tid innsatte har utenfor cellen. Ved å godta at fellesskap mellom innsatte kan overvåkes av kamera, og med det unngå økt innlåsning, vil risikoen være optimalisering av et måltall selv om tilbudet i realiteten blir dårligere. Man skjønnmaler situasjonen. Og med denne måten å drifte på vil man heller ikke like lett fange opp de innsatte som isolerer seg selv, eksempelvis på grunn av utrygghet. Innsatte som kanskje vil følt på trygghet til å delta i fellesskapet om det var en ansatt til stede. Uten denne tryggheten isolerer de seg selv, og selvvalgt isolasjon kan være like skadelig som pålagt isolasjon. I statistikken regnes de dog med i gruppen innsatt som har rikelig med tid utenfor cellen. Det er jo tross alt det viktigste, eller?
I krevende tider er tydelig og tilstedeværende ledelse viktig. I forlengelsen av dette lurer jeg på om noen har sett eller hørt noe fra KDI-direktøren i det siste? Det er fortsatt den samme direktøren, om noen skulle lure. Det er viktig å understreke at hun, på ingen måte, alene er skyld i situasjonen kriminalomsorgen står i. Men som øverste leder må man stå ansvarlig for de tiltak som innføres. Det er også på det rene at når man må ty til tiltak for å bedre en økonomisk situasjon vil man neppe kunne foreslå ting som mottas med jubel lenger ned i organisasjonen i noe fall.
Tillitskrisen kommer på toppen av økonomikrisen
Jeg har stor respekt for at dette er vanskelig. Samtidig tror jeg ledelsen i KDI, med direktøren i spissen har gjort det enda vanskeligere for seg selv å håndtere en slik situasjon med måten etaten har vært ledet på den seneste tiden. Tilliten er allerede tynnslitt. For å låne et begrep fra idrettens verden; KDI-direktøren, og hennes «trenerteam» har «mistet garderoben». Det er flere årsaker til dette, men jeg vil trekke frem to eksempler. For et drøyt år siden ble innført en prøveordning hvor miljøterapeuter erstatter fengselsbetjenter. Et åpenbart angrep på fengselsbetjent-profesjonen. Og det er et snaut år siden særavtalen om arbeidstid ble sagt opp av arbeidsgiver. Foreløpig er det ikke en ny på plass. Begge de nevnte eksemplene var ikke forankret nedover i organisasjonen før de ble iverksatt. Noe som skaper stor usikkerhet og går på tilliten løs nedover i linjen. Selvsagt «på gulvet», men også blant lokale og regionale ledere.
Med den bakgrunnen blir det enda vanskeligere å håndtere den tøffe økonomiske situasjonen vi nå har havnet i.
Etter mitt skjønn må fengselsavdelinger legges i dvale om man ikke har annet en kameraer å bemanne dem med. Selvsagt vil dvalelegging føre til økte soningskøer. Det er ikke ønskelig, men nødvendig. Om man vil unngå dette må Kriminalomsorgen få nok midler til å drifte alle avdelinger på en forsvarlig måte. Og Kriminalomsorgen må se på om vi bruker midlene på riktig sted. Trenger vi egentlig tre forvaltningsnivåer?
Nestleder i NFF, Tommy Fredriksen, tar i sin kronikk, «Er fengslene til for direktoratet eller er direktoratet til for fengslene?», til orde for vurdering av om man trenger tre forvaltningsnivåer. Det står i kontrast til hva NFF tidligere har stått for: «NFF med gjennomslag – ingen omorganisering!».
Det er gledelig at NFF tilsynelatende ikke vil motarbeide et eventuelt nytt forslag om omorganisering av Kriminalomsorgen. KY har i en årrekke stilt spørsmål ved om det er fornuftig med tre forvaltningsnivåer i etaten. Samtidig er vi ikke nødvendigvis kategoriske på at det er regionalt nivå som bør nedlegges. Det aller viktigste er at ressursene kommer til nytte der hvor Kriminalomsorgens kjerneoppgave utføres. Det skjer i fengsler, på friomsorgskontor, i overgangsboliger osv. Og ikke i lokalene innsatte aldri ser innsiden av.
