Helter i stillhet – stemmene som aldri blir hørt

Fengselsbetjenter ber ikke om heltestatus. De ber om rettferdighet

En kronikk skrevet av Linn Holmager Olsen

Når Sivilombudet legger frem sine rapporter fra norske fengsler, blir det ofte overskrifter om kritikk, brudd på menneskerettigheter og manglende kontroll. Det er så viktig at noen vokter makt og at sårbare grupper blir sett og hørt. Men når den ene parten er bundet av taushetsplikt, og den andre fritt kan tegne et bilde av virkeligheten – hvem skal da fortelle historien om dem som står i frontlinjen hver eneste dag?

Fengselsbetjenter har ikke mulighet til å forsvare seg offentlig. De kan ikke kommentere enkeltsaker, forklare bakgrunnen for beslutninger eller fortelle hva som faktisk skjer bak murene. Likevel omtales de ofte som motspillere til både innsatte og systemet, heller enn de profesjonelle fagpersonene de er.

Men sannheten er at norske fengselsbetjenter ikke bare vokter dører og låser opp celler. De redder liv.

Hva hadde skjedd dersom betjentene ikke brukte alle verktøyene de har til rådighet? Hvis de ikke grep inn når noen var i ferd med å skade seg selv og andre? Hvor mange dødsfall ville vi lest om i norske fengsler da?
De historiene kommer aldri i avisene. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi betjentene ikke har lov til å fortelle dem.

For hver gang Sivilombudet peker på en rutinesvikt, finnes det et team av betjenter som i det stille har avverget tragedier:

• De som har sittet time etter time utenfor døren til en selvmordstruet innsatt
• De som har løpt, dyttet, blokkert, holdt igjen og risikert egen sikkerhet for å hindre vold mot seg selv, sine kollegaer og andre innsatte
• De som bygger relasjoner til mennesker som ofte aldri har hatt trygge relasjoner før
• De som motivere, støtter, dytter videre i en tro på at mennesker kan endre seg

Dette er ikke historier om misbruk av makt. Det er historier om omsorg og profesjonalitet.

Norsk kriminalomsorg er basert på et av verdens mest humane prinsipper: De som soner, skal tilbake til samfunnet som bedre utgaver av seg selv. Dette er et ideal både innsatte og ansatte kan være stolte av.

Men det er fengselsbetjentene som gjør det mulig i praksis.

Det er de som gir hverdagen struktur, trygghet og forutsigbarhet. Det er de som veileder, støtter, utfordrer og heier. Det er de som står midt mellom systemets krav og menneskets behov og forsøker å balansere begge deler med integritet.

Uten dem stopper alt dette opp.

Fengselsbetjenter ber ikke om heltestatus. De ber om rettferdighet.

Jeg skulle ønske flere ledere gikk i front, tok ansvar – og stod sammen med dem som hver dag bærer konsekvensene av beslutningene som tas.

De vil utføre jobben sin trygt. De ønsker respekt for faget sitt. Og de fortjener at offentligheten forstår at virkeligheten bak murene er langt mer kompleks enn én rapport, ett avvik eller én overskrift.
Når innsatte trenger støtte, er betjentene der.
Når noen mister kontrollen, er betjentene der.
Når liv står i fare, er betjentene der.
De er heltene i en lukket del, som samfunnet ikke ser – men helter har også menneskelige grenser.
Derfor må noen si det de ikke kan:
Det er på tide å lytte til dem som ikke har lov til å snakke.