Når profesjonen uthules, rammes rettsstaten

Arbeidstidsordningene i kriminalomsorgen er ikke et gode som er fremforhandlet for komfortens skyld

En kronikk skrevet av forbundsleder Tor Erik Larsen

Kriminalomsorgen har i flere år vært preget av lav bemanning, høyt arbeidspress og en stadig økende avstand mellom etatsledelsen og hverdagen bak murene. Det er ikke nytt. Det som derimot er nytt, er hvordan arbeidsgiver nå møter utfordringene: ved å svekke profesjonen, skape usikkerhet rundt arbeidstiden og i praksis skyve konsekvensene over på både ansatte og innsatte.

I juni 2025 åpnet Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) for en prøveordning der personer uten etatsutdanning kan ansettes som fengselsbetjenter. Dette fremstilles som et nødvendig grep for å sikre drift. For de som jobber tett på de innsatte hver dag, oppleves det som starten på et profesjonsdrap.

Fengselsbetjentyrket er ikke en hvilken som helst jobb. Det er en sikkerhetskritisk profesjon som krever utdanning, trening, etisk refleksjon og forståelse for maktbruk, konflikthåndtering og rehabilitering. Når utdanning og faglighet nedprioriteres, svekkes ikke bare yrkesstoltheten – rettssikkerheten til de innsatte settes også i spill. Fengselsbetjenter utøver makt over mennesker, da er det selvfølgelig viktig å vite rammevilkårene for den makten man innehar. Ved å rekruttere ansatte uten denne kompetansen, og uten en plan for å tilføre kompetansen, rokker etatsledelsen og KDI ved Kriminalomsorgens posisjon som en bærebjelke i rettsstaten. En velfungerende Kriminalomsorg er grunnstenen i demokratiet, den kan ikke bemannes som et lavterskelyrke uten konsekvenser. Kriminalomsorgen har behov for mange typer kompetanse, men for å jobbe som fengselsbetjent må det fortsatt kreves fullført og bestått fengselsbetjentutdanning. Miljøterapeuter er et velkomment supplement, men da må de jobbe miljøterapeutisk og ikke som fengselsbetjenter.

I desember 2025 kom et nytt og alvorlig grep: KDI, med hele etatsledelsen i ryggen, valgte å si opp særavtalen om arbeidstid for turnusansatte i kriminalomsorgen. Dette skaper stor usikkerhet blant ansatte og viser en manglende forståelse for kriminalomsorgens særskilte behov for unntak fra arbeidsmiljøloven.

Arbeidstidsordningene i kriminalomsorgen er ikke et gode som er fremforhandlet for komfortens skyld. De er et verktøy for å sikre forsvarlig drift, kontinuitet, forutsigbarhet og tilstedeværelse av kvalifisert personell. Fengsler er døgnkontinuerlige institusjoner med høyt konfliktnivå, sårbare mennesker og potensielt farlige situasjoner. Dette kan ikke uten videre sammenlignes med turnus i andre sektorer.

Uten en særavtale som gir nødvendig fleksibilitet, vil kriminalomsorgen i praksis miste evnen til å bemanne forsvarlig. Når bemanning ikke kan tilpasses behovene, gjenstår ett virkemiddel: innesperring. Isolasjon blir ikke et faglig valg, men en organisatorisk nødløsning. 

Jeg skal ikke spekulere i hvilke intensjoner som ligger til grunn, men KY er godt kjent med hvilke endringer KDI ønsket, og hvilke praktiske konsekvenser dette vil få for det turnusansatte. Derfor blir direktoratets påstand om at oppsigelsen av særavtalen handler om bedre vern for de ansatte nesten latterlig. Det vitner om et direktorat og en etatsledelse som ikke skjønner lov- og avtaleverket, eller som bevisst bruker et oppdiktet verneperspektiv for å begrense medbestemmelsen på arbeidstid. Kan det være et økonomisk motiv?  Når det gjelder verneperspektivet som de etterlyser så er dette allerede avtalefestet i Hovedtariffavtalens § 16, det gir en individuell rett til fri på helligdager. Dermed er justering som arbeidsgiver ønsker unødvendig, men en slik endring vil samtidig skape mulighet for å lage turnuser med hyppigere helgejobbing. Vår frykt er at en slik endring vil medføre at turnusene i kriminalomsorgen, som hovedregel, vil medføre arbeid annenhver helg. Det vil riktignok medføre økonomiske besparelser for arbeidsgiver, men det vil ikke gi de ansatte bedre arbeidstidsbetingelser og det vil på ingen måte styrke den sosiale velferden til de turnusansatte. Derfor er vi også i en situasjon der risikoen for at det ikke blir enighet om en ny særavtale er skyhøy.

Det er et paradoks at en etat som stadig kritiseres for bruk av isolasjon, nå beveger seg i en retning der isolasjon vil bli mer, ikke mindre, brukt. Ikke fordi ansatte ønsker det, men fordi arbeidsgiver fjerner de strukturelle forutsetningene for å gjøre noe annet. Kriminalomsorgen har et særskilt behov for unntak fra dagens arbeidsmiljølov, uten disse unntakene vil det være tilnærmet umulig for Kriminalomsorgen å levere på kjerneoppgaven, som er gjennomføring av straff. Løsningen vil enten være isolasjon, eller å øke bemanningen med ca. 50%, sett i lys av bemanningsutfordringen vi står i er det åpenbart at den umiddelbare løsningen vil være økt isolasjon. 

For KY, oppleves utviklingen gjennom 2025 som en systematisk uthuling av både profesjonen og samfunnsoppdraget. Vi forventes å levere sikkerhet, rehabilitering og human straffegjennomføring – samtidig som faglighet, arbeidstidsordninger og rammevilkår svekkes. Det skaper ikke bare frustrasjon, men også frykt for fremtiden.

Kriminalomsorgen trenger ikke flere kortsiktige nødtiltak. Den trenger en langsiktig satsing på utdanning, rekruttering og det å beholde erfarne ansatte. Den trenger forutsigbare arbeidstidsordninger som tar høyde for etatens særlige ansvar. Og den trenger en ansvarlig ledelse som lytter til de som faktisk jobber i førstelinjen.

Når profesjonen undergraves og arbeidstiden gjøres uforutsigbar, er det ikke bare de ansatte som taper. Det er rettsstaten. Det er de innsatte. Og det er samfunnet som en dag forventer at mennesker kommer bedre ut enn de gikk inn.