Når underrapportering blir kultur – ser alt bra ut på papiret

Det høres brutalt ut å si det høyt, men mye av det som sliter oss ut i kriminalomsorgen, finnes ikke i statistikken

En kronikk skrevet av Ellen-Kristine Gjerstad 

Det høres brutalt ut å si det høyt, men mye av det som sliter oss ut i kriminalomsorgen, finnes ikke i statistikken. Hvis du bare ser på tallene, kan kriminalomsorgen se ganske velfungerende ut. Hvis du står i jobben, vet du bedre.

Dette handler ikke om å peke finger, men om hva som skjer når vi slutter å melde fra, og begynner å tilpasse oss for å holde ut. Det vi ikke skriver avvik på, finnes ikke. Og det vi ikke tør å si høyt, blir en del av kulturen.

Jeg har jobbet på mottak og restriktiv avdeling.
Jeg har stått i trusler og vold. Blitt slått uprovosert i ansiktet.
Og det tåler jeg. Det er en del av jobben.

Det som virkelig sliter meg ut, er ikke volden.
Det er arbeidsmiljøet.
Kulturen.
Den konstante negative snakken.
Narrativet om at «kriminalomsorgen er et synkende skip».

En kultur der det er normalt å høre at:
 – «det er ingen vits i å skrive avvik, for det skjer ingenting uansett«
 – man ikke alltid følger instrukser, fordi «man må velge kampene sine«
 – man lukker øynene, fordi det er enklere

Det er ikke bare sikkerheten som taper på det.
Det er arbeidsmiljøet. Samspillet. Og måten vi spiller hverandre dårlige på.

For når noen faktisk følger instruksene og tar kampene, står de i kampene for alle.
Da får du good cop / bad cop – ikke en united front.
De som setter grenser blir de «vanskelige», og de står alene i trykket.

Det er de som ender opp utbrent. Sykmeldt. Utslitt.
Ikke fordi de ikke tåler jobben, men fordi trykket aldri slipper.

Jeg skriver avvik. Mange av dem.
Ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg vet hva som faktisk blir sett på.
Ikke klagingen på vaktrommet.
Ikke frustrasjonen i vaktboksen.
Men tallene. Statistikken.

Og når det underrapporteres, ser det på papiret ut som alt fungerer.
Da kommer det heller ikke flere ressurser.
Og da står vi der, med de samme utfordringene.

I dag jobber jeg på lavere sikkerhet.
Det som sliter meg mest nå, er ikke overtiden eller de stadig mer krevende innsatte. Som på INGEN måte burde vært på lavere sikkerhet (men det er et helt annet innlegg).

Det er den konstante negative snakken.
Dette narrativet om at alt er håpløst, så man slutter å bry seg.

Jeg kom inn i jobben motivert. Det er ikke arbeidsoppgavene som utfordrer det mest, men stemningen rundt dem. Kulturen vi skaper sammen avgjør om folk holder ut. Nyansatte formes raskt av miljøet de kommer inn i, og lærer fort hva som er «normalt». Når erfarne sier at alt er håpløst, blir det lett en sannhet som man tilpasser seg. Jeg merker selv hvor raskt negativitet setter seg. Skal vi klare å stå i denne jobben over tid, må vi ta ansvar for kulturen vi viderefører. Hvis systemet virkelig ikke fungerer, må den erfaringen brukes til å si ifra der det har effekt, ikke bare bli en del av støyen.