Sivilombudets rapport mangler noe vesentlig: virkeligheten

Sivilombudets rapport beskriver resultatene av et presset system, men ikke virkeligheten ansatte står i.

– Sivilombudets rapport beskriver resultatene av et presset system, men ikke virkeligheten ansatte står i.

Bak rapporten – et ansattblikk fra Ungdomsenhet Vest

Da Sivilombudet nylig la frem sin rapport om Ungdomsenhet Vest, ble mange av oss som jobber i kriminalomsorgen både bekymret og frustrert. Bekymret, fordi kritikken viser til noen forhold som må tas på alvor. Frustrert, fordi rapporten ikke forteller hele historien, i beste fall er den unyansert. For bak hvert avvik og hver påpekt mangel på skriftlighet, finnes det mennesker som hver dag forsøker å ivareta ungdommer i en av de mest krevende fasene i livet – med rammer som ofte gjør oppdraget nærmest umulig.

En studie i rollekonflikt

Vi som jobber i kriminalomsorgen, står i i et krevende krysspress. På den ene siden skal vi sikre samfunnets trygghet. På den andre skal vi bidra til rehabilitering og endring. I ungdomsenheter blir dette særlig tydelig: De ansatte møter unge mennesker med lange historier av svikt, rus, vold og utenforskap. Mange har aldri opplevd stabilitet, og bærer med seg mistillit til alle former for autoritet.

Vårt arbeid handler ikke bare om sikkerhet og kontroll, men om relasjon, tillit og små steg i riktig retning. Det krever tid, kompetanse, og tilstedeværelse. Likevel opplever vi stadig oftere at mer av arbeidsdagen går med til å dokumentere, rapportere, og fylle ut systemer som ikke alltid er laget for vår virkelighet.

Rapportering eller tilstedeværelse?

Sivilombudet perker på svakheter i skriftligheten – altså hvordan hendelser og vurderinger blir dokumentert. Kritikken er legitim, for dokumentasjon er viktig både for rettssikkerheten og kvaliteten i arbeidet vårt. Men i praksis står vi ofte i valget mellom å skrive eller å handle. Når en ungdom er i krise, når en konflikt oppstår, eller når noen viser tegn til selvskading, må vi reagere umiddelbart. Vi kan ikke samtidig sitte bak en skjerm for å sikre fullstendig notoritet. Det betyr ikke at vi ikke tar oppgaven alvorlig – det betyr at vi prioriterer mennesket foran systemet i øyeblikket.

Dette dilemmaet er ikke et spørsmål om vilje eller kompetanse, men om ressurser. Vi har rett og slett ikke nok tid, folk eller støttefunksjoner til å gjøre alt som kreves – og det er her rapporten bommer på helheten. Sivilombudet vet veldig godt at Ungdomsenhet Vest har håndtert disse mindreårige innsatte på best mulig måte, men i kritikken på manglende skriftlighet forsvinner fakta. Bruk av sikkerhetscelle har vært tvingende nødvendig, innsatte har blitt fratatt klær/madrass/sikkerhetsponcho for å redde liv. Til tross for at Sivilombudet vet dette, så velger de altså å presentere en ensidig rapport. Har Sivilombudet en agenda? Sivilombudets tilsynsrapporter må presentere et helhetlig bilde, hvis ikke blir tilliten fort tynnslitt, og dessverre, i denne saken mangler hele bildet i ombudets rapport.

Et system styrt av Stortinget – men uten tilstrekkelige midler

Kriminalomsorgen opererer innenfor et lovverk fastsatt av Stortinget. Våre rammer, våre oppgaver og våre plikter er politisk vedtatt. Men finansieringen av kriminalomsorgen – inkludert ungdomsenhetene – vedtas av de samme politikerne som bestemmer kravene. Når budsjettene strammes inn år etter år, rammer det ikke bare bygninger og rutiner – det rammer relasjoner, kontinuitet og muligheten til å gjøre jobben slik loven faktisk forutsetter.

Vi merker det på bemanningen. Vi merker det når stillinger står ubesatt over tid, når opplæring må kuttes, eller når vi må velge mellom å følge opp ungdommen tett og å holde tritt med stadig nye krav til dokumentasjon og kontroll.

Rapporter ser resultatet, ikke hverdagen

Sivilombudets rapport beskriver konsekvensene av et system under press – men den beskriver ikke årsakene. Den ser resultatet, ikke hverdagen. For oss som står midt i det, er det tydelig at mange av de påpekte problemene ikke handler om enkeltpersoner eller kultur, men om et rammeverk som ikke henger sammen med virkeligheten vi står i.

Kritikk kan være nødvendig, men forbedring krever at man ser hele bildet. Når man gransker kriminalomsorgen, må man tørre å granske forutsetningene for at den skal fungere. Man må huske at terskelen for å fengsle barn er svært høy, de som blir fengslet har ofte et enormt voldspotensial. De har blitt sviktet av flere instanser som skole og barnevern før de kommer til kriminalomsorgen og jobben vår er først og fremst å produsere sikkerhet for samfunnet. Metodevalget er rehabilitering gjennom relasjonsarbeid, men for å bygge relasjon så må vi først og fremst holde de i live.

Et håp om helhet

De ansatte ønsker forbedring. De ønsker tryggere rammer, bedre skriftlighet og tydeligere rutiner. Men de ønsker også å bli sett av samfunnet – ikke bare når det går galt. For bak hvert avvik finnes mennesker som fortsatt tror på oppdraget: at unge mennesker kan endre kurs, og at kriminalomsorgen kan bidra til det.

Sivilombudets rapport bør være starten på en større samtale. Ikke bare om hva som svikter, men om hva slags kriminalomsorg vi faktisk vil ha, hva er alternativene – og hva er vi villig til å betale for.