Hvorfor fokus på PTSD?

Fengselsbetjenter er i stor grad selektert gjennom evne til å vise empati, og dermed en spesielt utsatt gruppe opp imot sekundær traumatisering.

Kriminalomsorgen Yrkesforbund jobber aktivt for at de ansatte i kriminalomsorgen skal ha best mulig arbeidsvilkår, og selvfølgelig et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeid opp imot mennesker skaper flere utfordringer enn tradisjonelt norsk HMS arbeid klarer å ivareta. Norsk HMS tenkning er som kjent adoptert fra oljevirksomhet, flysikkerhet og industri. Utviklingen i Norsk kriminalomsorg krever fremoverlent nytenkning rundt HMS og ivaretagelsene av kriminalomsorgens viktigste ressurs, de ansatte.

Gjennom flere internasjonale samarbeid har det blitt tydelig for KY, at belastningen våre ansatte står i er skadelige over tid. Både USA og Frankrike har gjennomført forskning på hvordan dette påvirker de ansatte i fengsler. Tallene derfra er skremmende, og konsekvensen for den enkelte ansattes liv kan ofte være katastrofal. Dette er allikevel land man kan hevde at er langt unna vår virkelighet, spesielt hva kommer til ressurser og antall innsatte. Det som har blitt tydelig for oss, er at de menneskelige prosessene i møte med negativt stress, spesielt over tid er like på tvers av landegrensene. Vi vil derfor hevde at forskning derfra bør være kjent for oss, og noe vi vektlegger i vårt videre hms arbeid i kriminalomsorgen.

Danmark har gjennomført et kartleggingsprosjekt på ansatte i både politi og kriminalomsorg. Dette prosjektet er mer interessant for oss i norsk kriminalomsorg, da forholdene i Danmark, samt den danske kulturen er mye tettere og lik vår egen. Vi har gått igjennom tallene som er offentliggjort i den danske undersøkelsen, som er gjennomført på alle i førstelinjen. Den viser at 13,5% av de spurte fyller diagnosekriteriene for PTSD. Til sammenligning fyller 3,7 % av de spurte politibetjentene de samme kriteriene.

Dette betyr at nesten 1 av 7 ansatte i dansk kriminalomsorg er negativt påvirket av forhold på arbeidsplassen. Beskrivelsen de ansatte i Danmark oppgir av egen arbeidshverdag, er foruroligende lik den beskrivelsen KY får fra ansatte i norske fengsler.

I april ble derfor PTSD og arbeidsforhold satt på agendaen på Kriminalomsorgens Yrkesforbunds digitale ledersamling. Målet var å fremme bevissthet rundt utfordringene, samt samle tilbakemeldinger for eventuell videre arbeid med temaet. På oppdrag fra KY sentralt utarbeidet Frode Hermansen en enkel presentasjon av temaet, den danske undersøkelsen, samt en gjennomgang av symptomer. Diagnosekriterier og annet helsefaglig ble ikke nevnt.

Kunnskapsnivået rundt PTSD i Norge er stort sett at dette er en kronisk diagnose man får etter grove traumer som overgrep, krig og store tap. Målet med presentasjonen var at våre tillitsvalgte skulle forstå hva posttraumatiske stresslidelser er, og kjenne til symptomene. Under forarbeidet ble det tydelig at også sekundærtraumatisering kan være en utfordring i kriminalomsorgen. Både ved at man en del steder kan være vitne til at andre, innsatte eller ansatte utsettes for vold. Eller at man i møte med innsatte opplever å bære deler av det man får kunnskap om, som sitt eget. Fengselsbetjenter er i stor grad selektert gjennom evne til å vise empati, og dermed en spesielt utsatt gruppe opp imot sekundær traumatisering.

Etter presentasjonen fikk de lokal tillitsvalgte følgende spørsmål som de skulle svare ut regionalt:

1. Hvor mange har opplevd at en negativ hendelse har resultert i at arbeidstilsynet har foretatt kontroll i etterkant?
2. Hvilke tiltak iverksetter arbeidsgiver ved din enhet, ved innsatte/klienter med forhøyet voldsrisiko?
3. Tror du at en gjennomgang på egen enhet, ville vist at KIKS gir et riktig bilde?
4. Har du ansatte du tror lider av en eller annen form for posttraumatisk stress?

Tilbakemeldingene i etterkant var lite oppløftende lesning. Til tross for en del kritiske hendelser, så er arbeidstilsynet sjelden involvert.

De lokale enhetene er flinkere til å legge strategi for innsatte med forhøyet voldsrisiko, men tilbakemeldingene er at dette ofte først opptrer etter gjentatte voldshendelser, og er lite basert på kun tidligere erfaringer med innsatte.

Kun et fåtall av de tillitsvalgte mente at kiks gir et riktig bilde av hendelsesnivået på egen enhet. Enkelte mener at tallene i kiks, kan være 15-20 prosent feil, en enhet holder på med en gjennomgang av statistikk, og mener tallene der kan være så mye som 80-110 % mørketall. Det positive er at alle mener de store, negative hendelsene blir registrert.

På spørsmål om de tillitsvalgte hadde kjennskap til ansatte på egen enhet som kunne være påvirket av posttraumatiske stresslidelser, var også svaret uventet. Det var ansatte med symptomer, eller adferd som var bekymringsverdig på de aller fleste enheter. Det overraskende var at flere enheter i friomsorgen oppga det samme.

Ut ifra de tilbakemeldingene KY har fått, så er det tydelig at tallene i kiks langt ifra gir et riktig bilde av arbeidshverdagen i Norsk Kriminalomsorg. Stress over tid er negativt for den enkelte ansatte, og kan føre til et uavklart sykdomsbilde. Samfunnskostnaden ved å ikke ivareta de ansatte kan være meget store, og utviklingen i kriminalomsorgen kan føre til at denne kostnaden blir enda større på sikt.

KY mener at plikten etter arbeidsmiljøloven om å si ifra om forhold på arbeidsplassen som kan påvirke arbeidsmiljøet negativt, er oppfylt. Dette er klare indikasjoner som må tas alvorlig, og som vi mener fordrer tiltak.

KY mener at denne utfordringen må tas på alvor og vi krever en handlingsplan nå.

Vi ser umiddelbart behov for følgende tiltak:

• Forskning på PTSD i kriminalomsorgen, gjerne den samme undersøkelsen som er gjennomført i Danmark.
• En forbedring av rutinene rundt avvikssystemet. Vi må kjenne til de reelle tallene
• Styrke personalledere, i å se symptomer
• Handlingsplan sentralt, som ivaretar personalbehandlingen av ansatte som er påvirket
• Lokalt planverk basert på det sentrale
• Konkrete tiltak for å få ned belastningen ved å jobbe med voldelige innsatte
• Konkret hva er «for syk for å være i fengsel» (innsatte)

I etterkant av ledersamlingen har det kommet en del tilbakemeldinger til KY og våre tillitsvalgte, over flere plattformer. De aller fleste vil dessverre være anonyme opp mot arbeidsgiver. Dette mener vi viser en holdning og kultur vi må endre. Dette er problemstillinger hvor åpenhet, varme og forståelse er en del av løsningen.

Avslutningsvis legger vi ved en av uttalelsene fra ett av våre medlemmer:

«Dette satt langt inne å skrive, men jeg velger å gjøre det allikevel takket være Frode Hermansen og KY som setter fokus på dette i kriminalomsorgen.

Jeg er nå sykmeldt på 8. uke. Jeg er sykmeldt fordi jeg «møtte veggen» på jobb. Det er jo det man kaller det når ting blir litt tungt. For meg fortonet plutselig arbeidshverdagen som en belasting i form av stressymptomer, angst og kvalme. Jeg unngikk konflikter og trakk meg unna alle situasjoner jeg kunne. Samtidig var jeg nok eksepsjonelt god på å skjule det. Det passer dårlig når man er operativ leder.

Heldigvis dukket det opp en dag i turnusen da det passet å ta en feriedag. Problemet var bare dagen etter. Da kom jeg meg ikke på jobb. Kroppen reagerte voldsomt bare jeg tenkte på jobb og de situasjoner jeg kunne møte. Og siden har jeg vært sykmeldt.

Jeg har jobbet i førstelinje i 19 år og opplevd egentlig alt man kan oppleve i en fengselskarriere. Jeg var blant de som meldte seg og rakk opp hånda for å gå først inn på en celleaksjon. Jeg var alltid den som reagerte raskt på alarmer og stupte inn i situasjoner med hodet først. Det var gøy med action i mange år. Jeg husker godt min første celleaksjon, og de fusingen på den tiden var en sigg på trappa. Og sånn var det i mange år.

Jeg har opplevd mange selvmord i løpet av årene, og jeg har deltatt i både nedtaking av stive kropper og forsøk på gjenoppliving. Jeg har opplevd alvorlige kuttinger, utallige cellebranner og trusler. Mange trusler. Jeg har sett grov vold på nært hold, både mot innsatte og kollegaer. Det har rett og slett blitt mye på nesten 20 år, og disse stadige dråpene har fått glasset til å renne over.

Det har som regel vært en form for de fusing etter disse hendelsene, selv om det stort sett er en prat over en kopp kaffe. Man føler nok at det er mer enn bra nok der og da, men at det kanskje ikke er tilstrekkelig i det lange løp. De siste årene har jeg selv stått for de fusingen av betjentene som operativ leder. Men hvem defuser defuseren?

Kriminalomsorgen gjør mye bra, men det er dessverre mye vi kan bli flinkere på. Spesielt dette.

Jeg må presisere at jeg ikke har fått noen diagnose som PTSD, men jeg mistenker at jeg ville scoret høyt på en eventuell test. Sånn er det med den saken.

Jeg har heldigvis en leder som støtter meg og som vil tilrettelegge arbeidssituasjonen min når jeg er klar for det. Jeg har også gode kollegaer som viser støtte. Det hjelper masse, men allikevel vet jeg at dette ikke er fikset i løpet av et par dager. Ting tar tid, så håper jeg bare at min karriere i fengselet ikke er over.»