Internasjonalt samarbeid med den amerikanske stiftelsen One Voice United (OVU)

KY var representert med forbundsleder Tor Erik Larsen, sentralstyremedlem Vidar Torvik og rådgiver Ina Nyheim Bruun på konferanse i Colorado i regi av den amerikanske stiftelsen One Voice United i april.

One Voice United (OVU) er en non-profitt paraplystiftelse for de amerikanske fagforeningene i amerikansk kriminalomsorg som ble stiftet av Andy Potter i 2016. Potter har bakgrunn fra amerikansk kriminalomsorg selv, er pensjonert og opprettet stiftelsen for å forandre og påvirke fremtidens kriminalomsorg i US. Deres paraply har åpnet en dør mellom de ulike fagforeningene i USA, på tvers av stater og på tvers av landegrensene. Først av alt må vi trekke frem at frivillige og ansatte i OVU er en svært dedikert gjeng. Det er helt tydelig at dem har et brennende engasjement for ansattes helse og arbeidsforhold. En ting er sikkert, OVU kan å fasilitere og arrangere konferanser med godt faglig innhold og med profesjonelle rammer. 

Litt om bakgrunnen for det internasjonale samarbeidet

Kriminalomsorgens Yrkesforbund (KY) begynte å samarbeide med stiftelsen allerede i 2019. Det har vært mange digitale møter over Zoom hvor forbundsleder i hovedsak har diskutert likheter og ulikheter mellom norsk og amerikansk kriminalomsorg. Trygghet, arbeidsmiljø, arbeidsvilkår, overtid, lønn og ansattes fysiske og psykiske helse har vært på agendaen. Hva er det som skiller amerikansk kriminalomsorg fra norsk kriminalomsorg? Og hva er det som er sammenlignbart mellom de to nasjonene når det gjelder ansatte i førstelinjen?
OVU besøkte Norge i august 2022, hvor de hadde med seg tillitsvalgte fra de ulike delstatene i USA. KY og NFF ga de innsikt i norsk kriminalomsorg, politisk innsikt og besøk ved ulike enheter i virksomheten. I tillegg fikk den amerikanske delegasjonen innblikk i fengselsbetjentutdanningen.

Under konferansen 25.-29. april i Colorado var KY og NFF representert fra Norge, representanter fra Wapou (Wa prison officers union) fra Australia og New Zealand, Natan Paz (Tactical Intelligence Solutions) fra Israel, og mange ulike fagforeninger fra de ulike amerikanske statene. De utenlandske delegasjonene fikk besøke «very high security» Federal prison i Colorado før selve konferansen begynte 27. april.

Desert Waters

Konferansen begynte med innlegg fra Desert Waters, en non-profitt stiftelse under ledelse av Caterina Spinares (Ph.D). Spinares begynte å tilby profesjonell rådgivning til fengselsansatte og deres familier i år 2000. Det ble etter hvert tydelig at ansattes helse og funksjon kunne bli skadet på grunn av gjentatt eksponering for arbeidsrelaterte hendelser med vold, skader og dødsfall, mistillit til og konflikt med andre ansatte, en kultur av «tøffhet», underbemanning, og et negativt offentlig bilde. Det viste seg også at verken ansatte eller deres voksne familiemedlemmer mottok mestringsferdigheter og annen velvære opplæring for å håndtere virkningen av traumatiske og andre høytstressende arbeidsforhold på deres profesjonelle og personlige liv. I dag tilbyr stiftelsen ulike kurs til fengselsansatte og deres familier.

Vi fikk delta på «national medal of honor» samme dag, en seremoni hvor ansatte i amerikansk kriminalomsorg kunne nominere hverandre, og stemme i forkant på de ulike ansatte. Dette er en høytidelig medaljeseremoni med æresvakter, hvor seks ansatte fikk ulike medaljer for arbeidet de har gjort enten i kriminalomsorgen eller som privatperson. Dette var en annerledes og spesiell opplevelse og ulikt Norge og norsk kriminalomsorg slik vi kjenner det. Det var en formell og staselig seremoni hvor de ansatte bar uniformen sin med stolthet.

De inviterte delegasjonene

Konferansen ble avsluttet med innlegg fra de inviterte delegasjonene fra Norge, Australia/Zealand og Israel. Norsk kriminalomsorg ved Erlend Wærum (Aspirantleder ved Oslo fengsel) delte av sine erfaringer fra Kriminalomsorgen og fortalte om den norske fengselsbetjentutdanningen. Hvordan kan Norge ha en to-årig utdanning for å jobbe som fengselsbetjent når de øvrige landene har alt fra noen uker til 3 måneders kurs? Wærum ga deltakerne et innblikk i hvordan utdanningen er bygd opp og hva aspirantene er igjennom i løpet av utdanningen, og hvorfor Norge gjør det på denne måten.

Wapou-fagforeningen for ansatte i Australsk og New Zealandsk kriminalomsorg

Wapou, den australske (Australia og New Zealand) fagforeningen ga oss et innblikk i hvordan de jobber med ansattes helse og arbeidsvilkår, og hvordan de jobber med å få fengselsansatte til å ha en aktiv rolle i deres arbeidssituasjon gjeldende bevissthet rundt sin egen helse. En engasjerende og dyktig gjeng som vi kan lære veldig mye av.
Natan Paz fra Israel fortalte om deres utfordringer i Israel og hvordan de aktivt jobber for å avverge terrorisme og gjengdannelser i Israelske fengsler.

Det er er helt klart at det er store ulikheter mellom de ulike landene som var representert, men samtidig har vi også mange av de samme utfordringene når det gjelder arbeidsvilkår, bemanning, overtid og ansattes helse. Vi har også mye å lære av amerikanerne og av den oceanske fagforeningen, og de har helt klart mye å lære av oss.

_________________________________________________________________________________________

Reisebrev fra tjenestereise til Colorado i USA

Jeg reiste til USA med et relativt åpent sinn med tanke på hva som ville møte meg når jeg kom dit. Dette var min første tur til Statene og jeg var både spent og litt nervøs…

Etter å ha tilbragt disse dagene med menneskene bak OVU og alle fagforeningsrepresentantene og ansatte fra kriminalomsorgen i USA så kan jeg bare si at jeg skjønner at de har en utfordrende hverdag som er forbi en hver fatteevne. Og jeg skjønner etter dette hvordan det er å jobbe, og sitte inne i et amerikansk fengsel. 

For å belyse hvorfor så må man nesten være der og kjenne på det. At det er en høy selvmordsrate blant ansatte og at vold innenfor murene har en høy frekvens er ikke så rart sånn som det driftes pr. i dag. Vi fikk på første dagen besøke Florence corectional fasility som ligger en liten times kjøretur nord for Colorado Springs. 

Når vi kom frem og kjørte inn på området så var min første tanke at vi på dette området kunne plassert alle anstaltene i Norge, noe som sier mye om størrelsen på området. 

Vi ble møtt av representanter fra fengslet og fikk en walkthrough gjennom fellestjenestene de hadde, som på alle måter fremstår som alt i USA, stort og velfungerende. Noe det kanskje også gjør, selv om jeg vet at glansbildet Norge ofte blir fremstilt bedre en det gjør. Men virkeligheten fengselsbetjentene og de innsatte lever i det daglige møtte meg som en semitrailer i ansiktet når vi entret den ene felleskaps avdelingen med 128 innsatte. 

På utsiden var det helt stille, men i det vi gikk inn på avdelingen var det fullt fellesskap slik som man har sett på film, 2 etasjer, en celleavdeling formet som en halvsirkel hvor det var fellesområde i første etasje. 

Det var ikke frykt eller nervøsitet som satte meg ut i dette møtet, men det var lydnivået. Det var ingen som var høylytte på noen måte. 128 innsatte hadde et relativt normalt stemmeleie som igjen minnet om å være i en bikube. Det summet i ørene mine og et ubehag over å stå midt i dette støyet som ble kastet mellom betongveggene. Og min første tanke var, hvordan kan noen jobbe i dette!!? Jeg var ikke i stand til å kommunisere med noen på dette tidspunktet så jeg ble bare stående å observere samtidig som jeg kjempet mot at trommehinnen skulle sprekke. Og det jeg så var at hvis man som ansatt eller innsatt skulle kommunisere, så måtte man rope av full hals for i det hele tatt klare å overdøve summingen. 

Jeg skjønner at man som ansatt får store problemer med psyken og helsen generelt. Og det samme for de innsatte som sitter i årevis i den samme støyen 24/7, at mange da får psykiske problemer og til slutt utagerer er ikke noe rart. 

De resterende dagene fikk jeg bli kjent med noen av representantene fra USA, Australia og New Zealand, samt Israel som også var tilstede. 

Mange av representantene fra USA hadde gått av med pensjon, men jobbet aktivt som fagforenings representanter. Og det er ikke vanskelig å se at de er gode på å vise frem profesjonen sin på best mulig måte. Og det er ikke for å gjemme bort problemene de sliter med, det ligger i den amerikanske ryggraden å fremheve menneskene som gjør en innsats for andre, noe som for utenforstående kan fremstå som pompøst og overdrevent. Men jeg tror det er en nødvendig overlevelses mekanisme for amerikanerne. Dette er noe jeg som tidligere ansatt i forsvaret kan sette pris på, når man som enkeltperson kan bli nominert for sin innsatts innenfor forskjellige områder, fra lang fartstid til det å ha reddet et liv. Det gjør noe med stoltheten til individet, og som jobber rundt dem. Samtidig som man holder fast i de positive halmstråene i en krevende hverdag.  

Disse dagene var fylt til randen med emosjoner og sterke inntrykk, OVU gjør en fantastisk jobb sammen med Desert Waters for å få frem og belyse de psykiske konsekvensene ansatte sliter med. Jeg møtte mange som hadde «1000 meters blikket», og jeg kunne se at de hadde det vondt innerst inne, noe som på mange måter er gjenkjennbart. Mange hadde et tydlig alkohol og rus problem som ga sine følgeproblemer. Men som USA er, så var det like mange ulike personligheter som stater. Jeg så et sterkt samhold mellom de som kjente hverandre, noe som gjorde meg glad på deres vegne, for da visste jeg at de hadde noen nær seg som kunne se dem for det de er uansett hvordan de hadde det. 

Jeg møtte en hyggelig eldre mann med cowboyhatt fra Louisiana som hadde vært fengselsdirektør før han gikk av med pensjon. Krigsveteranen fra Vietnam som hadde fløyet sine timer i helikopter og fly, som i dag var bastant på at han ikke på noen måte skulle sette seg i et fly igjen. Så uansett hvor han skulle så pakket han «pensjonstrucken» sin, en 2021 GMC dobbelcab og la ut på veien. 

Han kunne fortelle at han som direktør alltid hadde hatt et down to earth forhold til innsatte, på alle sikkerhetsnivåer. Når han overførte innsatte til det laveste nivået av sikkerhet så brukte han tid på den innsatte for å vise tillit da det var mangel på fysiske gjerder. Dette lykkes han med etter eget utsagn, noe jeg på ingen måte tviler på. Han var videre interessert i å komme til Norge på besøk, men vi måtte gi han et tidlig varsel slik at han kunne bestille et cruise for å komme seg over Atlanteren til fastlandet i Europa.

Den siste dagen måtte jeg ta en timeout sammen med kollegaen min Ina da følelsesbegeret vårt på mange måter var på randen. Alle inntrykk disse dagene har, og hadde satt sine spor. Alle tårene, fortellingene og menneskene vi hadde møtt vil følge meg i lang tid. Vi ble sittende å snakke om inntrykkene for å forsøke å ventilere i sola som viste seg i all sin prakt på de 1800 metrene over havet i Colorado. Uansett hvor hardt det treffer følelsesmessig, så ser jeg frem til å møte alle disse fantastiske menneskene igjen. 

Vidar Torvik
Sentralstyremedlem KY

Thank YOU!

Thank you for the invitation and for allowing us to participate in the conference in Colorado! We appreciate the cooperation across national borders and for knowledge sharing.
Together we are ONE VOICE, working to safeguard employees, working conditions, wages and health!