Et tillegg som skaper nye sår

"Alle betjenter"

At det må jobbes med å «rekruttere og beholde» er noe vi som jobber i kriminalomsorgen har fått høre mye de siste årene. Flere og flere slutter, og mange gir seg allerede etter pliktåret. For å bøte på bemanningsproblemene har man satt i gang flere tiltak: ny desentralisert utdanning, økt opptak på KRUS – og nå sist, et lønnstillegg på 30.000 kroner på årslønnen til alle fengselsbetjenter, med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 2025. 

Ja, det er i hvert fall det som ble sagt. Men så står det med liten skrift at ett kull er utelatt: de som hadde pliktåret mellom juni 2024 og mai 2025. 

Å være ny i yrket

Å være ny i arbeidslivet er krevende. Du skal lære yrket, finne din plass i miljøet og samtidig håndtere et ansvar som føles stort fra dag én. I kriminalomsorgen betyr det å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner, håndtere konflikter og bidra til trygghet – for innsatte, kolleger og samfunnet. 

Vi tar disse oppgavene på alvor. Vi gjør jobben med profesjonalitet og innsatsvilje. Likevel er det oss, de yngste og ferskeste, som nå blir satt på sidelinja når arbeidsgiver deler ut ekstraordinære lønnsmidler. 

Et sjokk og – og titusenvis i tap

For oss kom dette som et sjokk. Vi hadde sett fram til noen kroner mer i årslønn, 22.500 i etterbetaling av ekstraordinære lønnsmidler fra 1. januar. En gledens dag for mange – helt til beskjeden slo ned som et lynnedslag søndag kveld. Vi er ikke med.  

Vi har jobbet i 100 % stilling som fengselsbetjenter hele perioden. Selvsagt gjaldt de ekstraordinære lønnsmidlene oss også, tenkte vi. Tanken om noe annet hadde knapt streifet noen. 

Men vi fikk ingenting. Konsekvensen er enkel – og brutal: vi gjør den samme jobben, men får mindre betalt. Enkel hoderegning viser at mange av oss står i fare for å tape 40–50.000 kroner bare i 2025 når vi medregner tillegg for overtid og nattarbeid. Det merkes på lønnsslippen – og det merkes på motivasjonen. 

Dårlige unnskyldninger og bortforklaringer

Vi har fått høre mange forklaringer: 

• «Det er også folk i andre enden av lønnsstigen som ikke får full uttelling.» 
• «Vi må plastre opp andre steder.» 
• «Det er bare ikke deres tur.» 
• «Dere har fått en ny garantilønn.» 
• «Dere var midlertidige per 1.1.2025.» 
• «Noen vil alltid føle på urettferdighet.» 

Men ingen av disse forklaringene holder vann. 

Forhandlingene fant sted 21. august – da var vårt pliktår allerede ferdig. Vi var ikke lenger midlertidige. Å holde midlertidige utenfor kan være logisk – de kan slutte rett etterpå. Men vi hadde allerede forpliktet oss videre. Å «plastre» andre grupper er forståelig, men det må gjøres gjennom forhandlinger – ikke ved å skape et nytt sår. Og den nye garantilønnen? For mange betyr den en marginal justering, uten særlig etterbetaling. 

En ny urettferdighet

Vi har hørt det hundre ganger: arbeidsgiver må rette opp gamle urettferdigheter etter omlegging av lønnssystemet. Jeg har forståelse for det. Men når løsningen blir å skape nye urettferdigheter, er vi på feil vei. 

Dette handler ikke bare om penger. Det handler om motivasjon og vilje til å bli værende. Når du møter forskjellsbehandling allerede i starten av karrieren – hva gjør det med lysten til å fortsette? 

Reaksjonene i kullet mitt har vært tydelige: sjokk og skuffelse. Flere som hadde tenkt å binde seg til kriminalomsorgen, vurderer nå å trekke seg. 

Dere sier dere gjør tiltak for å «beholde» – men resultatet er at mange nå ønsker å slutte. Dere snakker om rekruttering, men ekskluderer de nyeste betjentene fra de særskilte lønnsmidlene. Ironien er til å ta og føle på. 

Et system vi ikke skjønner

Som om det ikke var nok, er systemet for lønnsforhandlinger så tungrodd at det nesten er umulig å navigere. «Send inn 2.5.1.» «Nei, ikke gjør det.» «Prøv 2.5.5.» «Eller vent på 2.5.3.» 

For oss som er nye er dette uforståelig. 99 % skjønner ikke engang hva disse tallene betyr. Ikke bare opplever vi urettferdighet – vi blir også sittende fast i et system så komplisert at kampen for rettferdighet føles umulig. 

Hva skal dere gjøre uten oss?

Etaten står allerede i en krevende situasjon: høyt press, høyt sykefravær og store problemer med å beholde folk. Da er det ekstra alvorlig å sende et signal til de ferskeste at deres arbeid ikke teller like mye som andres. 

Kriminalomsorgen er helt avhengig av at unge og uerfarne betjenter velger å bli. Vi er fremtidens arbeidskraft. Mister vi motivasjonen, forsterkes bemanningskrisen ytterligere. Vi nærmer oss et bristepunkt allerede. Hva skal dere gjøre uten oss? Stenge ned fengslene? Hva blir planen når de ferskeste mister lysten til å bli? 

Rettferdighet som nøkkel

Vi ber ikke om mer enn andre. Vi ber bare om å bli behandlet likt. Vi gjør samme arbeid, bærer samme ansvar – og fortjener samme rettferdige lønn. 

De ekstraordinære lønnsmidlene som gjelder «alle betjenter» må også gjelde alle betjenter i ordinær tjeneste. Alt annet skaper mistillit og påvirker motivasjonen. Den nye garantilønnstabellen er ikke et argument når betjenter med samme tjenesteansiennitet som oss får 30.000 kroner mer i lønn. 

En siste oppfordring

Det må finnes en løsning som også inkluderer oss. Ikke bare for vår egen del, men for kriminalomsorgen som helhet. For hva skjer den dagen de yngste og ferskeste ikke lenger ser en fremtid i yrket? 

Vi trenger rettferdighet. Vi trenger likebehandling. Og vi trenger å vite at innsatsen vår verdsettes på linje med alles. 

Vi er ferdigutdannede fengselsbetjenter. Vi er en del av laget. Og vi fortjener å bli behandlet deretter.