Det må være lov å ha det bra

Mange ansatte opplever økt vold og trusler i norske fengsler på kropp og sjel. Rambøll-rapporten slo fast at nesten ti prosent av ansatte i norske fengsler sliter med traumer etter stress eller hendelser de har opplevd i jobben

Mange ansatte opplever økt vold og trusler i norske fengsler på kropp og sjel. Rambøll-rapporten slo fast at nesten ti prosent av ansatte i norske fengsler sliter med traumer etter stress eller hendelser de har opplevd i jobben. 

Kronikk
André Almløv, Romerike fengsel – avdeling Ullersmo
Operativ leder / SEB instruktør / Instruktør FM

Kjente faktorer som kan utløse traumer og i verste fall gi posttraumatisk stressyndrom (PTSD):

• Uønskede hendelser som gir stress og / eller belastning
• Retraumatisering fra tidligere hendelser
• Mangel på godt etterarbeid  
• Psykisk ubalanse – belastning privat
• Dårlig forberedt på at det kan oppstå uønskede hendelser

 Forskjellig reaksjon

Samtidig er det veldig mange som opplever de samme belastningene helt uten ettervirkninger.
Hvorfor er det sånn? 
Med den siste tidens økte fokus på viktigheten av sunn og god mental helse, vil jeg med egenopplevde erfaringer se litt på hvorfor noen ikke får negative reaksjoner på stress og uønskede situasjoner, som andre igjen kan oppleve som sterkt traumatiserende. Eksemplene jeg bruker her er selvopplevde hendelser, og er ikke et resultat av etablerte forskningsresultater – kun refleksjon om hvorfor jeg har reagert som jeg har gjort, og hvorfor andre reagerer annerledes, og ikke minst hvor jeg mener dette kan overføres til vår fengselshverdag.

Mentale forberedelser

21 år gammel ble jeg tilbudt militærtjeneste i Somalias hovedstad Mogadishu. Det var et fredsopprettende oppdrag, der vi aktivt skulle inn i en uoversiktlig borgerkrigslignende tilstand. I enkelte situasjoner skulle vi skyte først uten å stille spørsmål. Jeg var plukket ut til en tropp med dyktige og godt forberedte soldater, men jeg var likevel skeptisk etter å ha sett de ekstreme krigshandlingene på TV, som rett før min innkalling hadde vist drap på 30 FN-soldater i Mogadishus gater. Selvsagt vurderte jeg om det var verdt risikoen, og det var vanskelig å finne gode argumenter for å takke ja til oppdraget.

Jeg ringte derfor min onkel, yrkesmilitær med erfaring fra førstekontingent i Libanon. Han forsikret meg om at dette kunne gå bra, og sa at de ytre faktorer var avhengig av mine ferdigheter til å ta vare på meg selv og tilliten jeg hadde til mine soldatkollegaer. De indre faktorene, mine følelser, måtte jeg derimot forberede på det jeg kunne møte der. Han ba meg allerede da begynne å reflektere rundt følgende brutale scenarier:

• Jeg kunne bli drept
• Jeg kunne risikere å se mine medsoldater ble skadet eller drept
• Jeg eller min enhet kunne bli nødt til å skade eller drepe hvis situasjonen krevde det

For det første kunne jeg verken reise til eller tjenestegjøre i Mogadishu med en aktiv dødsfrykt. Her kom min militære trening, samt en urokkelig tillit til mine medsoldater inn som en avgjørende faktor som ga meg den tryggheten jeg trengte. 

Bearbeidelse

Og til tross for at jeg både opplevde at nære medsoldater ble drept, og at vi måtte ta liv, var dette også situasjoner jeg hadde reflekterte over siden jeg dro. Jeg var mentalt forberedt da det skjedde. Selvsagt var begge deler tungt å oppleve, men jeg var forberedt, og dermed ble reaksjonene og sjokket mindre, enn om jeg aldri hadde tenkt tanken at det kunne skje. Jeg skal ikke påstå at hendelsene ikke preget meg i ettertid, men de ble bearbeidet fordi jeg hadde forberedt meg mentalt, nesten sett for meg at hendelsene kom til å skje. Hodet var vant til tanken, sjokket ble minimalt, og kroppen faset dem ut av systemet uten at de ble brent fast i underbevisstheten eller kom tilbake som flashbacks.     

Som en krigssone

Jeg tenker at det er mye fra disse erfaringene som kan overføres direkte over til vår fengselshverdag. Jeg har de siste 20 årene jobbet som vaktleder i fengsel, i Oslo, og nå i Romerike fengsel, og det er ingen tvil om at hverdagen for fengselsansatte på mange måter kan sammenlignes med å tjenestegjøre i en krigssone. Stresset og belastningen er ganske likt. Vi opplever hyppig grov vold og trusler både mot oss selv, gode kollegaer og innsatte – og må i tillegg håndtere menneskers tragiske skjebner som preges av selvskading og suicid. Vi opplever også å stå i høyt stress over tid, først og fremst grunnet lav bemanning og høyt aktivitetsnivå, og mange tjenestemenn har utviklet, eller er i ferd med å utvikle PTSD som en direkte konsekvens av dette. Jeg kjenner igjen de samme signalene her som hos flere av mine soldatkollegaer opplevde etter for mye stress over tid, og voldsomme enkelt episoder. 

At så mange tjenestemenn i norske fengsler sliter med traumer etter stress eller belastning de har opplevd i jobben må vi selvsagt følge opp. De må få den hjelpen de trenger for å klare seg i hverdagen, og forhåpentligvis også på jobb. De har stilt opp for fengslene, og fått seg (mange) smeller de kommer til å kjenne resten av livet. Kompensasjon for tapt inntekt, tilrettelegging av arbeidstid og sted, og yrkesskadeerstatning må bli gjort lettere tilgjengelig for ansatte som sliter fysisk eller psykisk som følge av hendelser på jobb. 

Skape robusthet

Men, og nå kommer jeg endelig inn på det jeg ønsker å sette litt fokus på – vi må ikke glemme de nesten 90 prosentene som ikke sliter. Av forskjellige årsaker har de taklet hendelsene de har opplevd. De har en robusthet som gjør dem i stand til å bearbeide det de har opplevd. Mange av disse opplever samtidig å bli møtt med skepsis fordi de ikke reagerer, og det har nesten blitt en forventning om at man «bør» reagere på stygge hendelser. Da mener jeg at vi er på ville veier – det må være lov å ha det bra!       

Det er flere årsaker til at mange ikke får reaksjoner etter stress eller belastende hendelser:  

• Det jobbes med etterarbeid. SEB (strukturert etterarbeid etter belastende hendelser) er ute for å kvalitetssikre at alle som har opplevd stress og belastning blir ivaretatt. SEB har også fokus på å styre unna de negative tankene, finne verktøy som gir oss evne til å koble ut, tvinge hjernen over på noe annet interessant eller spennende – rett og slett sørge for at vi unngår for mye tankekjør i etterkant av hendelser.
• Det trenes mer enn noensinne på bruk av fysisk makt, noe som selvsagt er viktig for å få tatt kontroll på uønsket atferd og unngå skader på tjenestemenn. Gode forberedelser gjør oss mer robuste til å takle det vi opplever av uønsket stress og belastning. Dersom de fysiske forutsetningene er på plass, at man er godt trent både fysisk og teknisk, vil man også ha et godt utgangspunkt for god psykisk helse. 
• Kompetanse er også er avgjørende. Føler man at oppgavene og ansvaret man er tildelt er overkommelige fordi man er trygg på egne ferdigheter og kompetanse, vil man være mindre utsatt for stress.
• Oppgavene må gi mening. Føler man at det man gjør er meningsfullt vil man også være mer robust til å takle stress – være stolt av jobben sin, og forstå hvorfor man må gjennomføre de oppgavene de blir pålagt.

Klarer arbeidsgiver i tillegg å legge til rette for et godt arbeidsmiljø som baserer seg på samspill og gode relasjoner, kan man også skape en arena for å ta opp litt vanskelige samtaler. Samhold bygges raskere og sterkere i ekstreme situasjoner der vi opplever å løse situasjoner sammen, men da må det også være takhøyde til å snakke ut om hendelsen etterpå. Også under trening vil samhold skapes fordi det oppstår et tillitsforhold til makkerne man trener sammen med, og dette blir overført til de skarpe situasjonene. Har man tillit til de man jobber sammen med, vet man at man også kan snakke om ting som er vanskelig. Det å lykkes sammen bygger en tilhørighet som gjør at man stiller opp for kollegaene sine, og denne respekten er den viktigste faktoren som gjør at vi lykkes når det virkelig gjelder.

Indre beredskap

Mye av dette er på plass, og gjør at vi har forutsetninger til å klare oss gjennom en tøff hverdag i norske fengsler. Tar man samtidig ansvar for sine egne indre forberedelser, og gir seg selv muligheten til å opprette en indre beredskap på jobb, der man reflekterer over hva man faktisk kan risikere å oppleve, så kan man komme seg uskadd, både psykisk og fysisk, gjennom et arbeidsliv i fengsel. Og, dersom du ikke føler at det du opplever av stress og belastning påvirker deg i negativ retning, da må det være lov å ha det bra uten å føle at det er noe galt med deg.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står skribenten for. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du ta kontakt med oss pr. e-post; post@ky.ys.no