Det usynlige samfunnsoppdraget

Jeg har verdens beste jobb, men til hvilken pris?

Det publiseres daglig nyhetsartikler om kriminalitet. Handlinger som skaper store medieoverskrifter og som vekker sterke reaksjoner i oss. Noen så sterke at vi ikke makter å klikke oss inn på artikkelen for å lese om det. Gjerningspersoner som pågripes og idømmes fengselsstraff, tas bort fra samfunnet. 
En midlertidig trygghet. Hva skjer med menneskene som har begått disse handlingene? De fleste av disse menneskene skal ut i samfunnet en dag, og det er ønskelig at de ikke begår ny kriminalitet. De skal gjennom frihetsberøvelsen endre seg. 

Det går ut over samfunnets trygghet

Det er her kriminalomsorgen kommer inn. Dette er min arbeidshverdag, og jeg har verdens beste jobb. Jeg er fengselsbetjent og har mulighet til å påvirke mennesker som er idømt fengselsstraff til å bli lovlydige borgere ved fullført soning. Finne løsninger hvor det tidligere var problemer. Finne hvilke ressurser den enkelte har, og hvilke utfordringer vi må jobbe med. Samtaler for å skape tillit og refleksjon, og for å bidra til mestringsfølelse. Gi de troen på at de kan få til noe godt selv om de har gjort noe galt. Det finnes ingen quick-fix i kriminalomsorgen. Jobben krever ekstremt mye av oss fengselsbetjenter, og det er absolutt ikke noe som passer for alle. Vi må tåle mye. Og slik bemanningssituasjonen er nå, må vi tåle ekstremt mye. 

Som fengselsbetjent skal man være en aktiv pådriver for endringsarbeid. Det skal legges til rette for at lovbryteren skal kunne endre livsførsel. «Straff som endrer» er visjonen og samfunnsoppdraget vårt, og det skal gjennomføres innenfor de rammene straffegjennomføringsloven har satt. Et samfunnsoppdrag som under dagens situasjon skal gjennomføres i like stor grad, selv med dårlig bemanning. Dette samtidig som den innsatte er frarøvet friheten, for det er frihetsberøvelsen som er straffen. Frihetsberøvelse skaper mye frustrasjon hos den enkelte innsatt. Det fører ofte til verbal utagering og i ytterste konsekvens vold. 

Den siste tiden har det kommet en rekke artikler og kronikker om utfordringene kriminalomsorgen står ovenfor. Det ropes om dårlig bemanning og krevende arbeidsforhold. Psykiske belastningsskader blant fengselsbetjenter. Fengselsbetjenter som finner seg jobb i andre yrker fordi det blir for krevende å stå i en slik situasjon over tid. Jeg er helt enig i disse utfordringene, men jeg ønsker også med dette å rette fokus på resultatet, eller rettere sagt de uteblitte resultatene – på grunn av disse utfordringene. Nemlig at vi ikke får utført samfunnsoppdraget vårt. Og selv om jeg opplever dager som er spesielt krevende, er det flest gode dager. Jeg møter utrolig mange ulike mennesker som har gjort noe de ikke skulle gjort. De har begått kriminalitet. Flere av dem har begått gjentatte kriminelle handlinger og vært i fengsel en rekke ganger. Andre soner sin første dom. Noen er innsatt i varetekt og lever dermed i uvisshet om når de skal ut. Vi har frarøvet dem friheten og vi har et mål og en forventning om at de skal ha endret seg ved løslatelse. Det er disse menneskene kriminalomsorgens utfordringer går utover. Det går utover samfunnets trygghet. Hvordan skal vi få til endring hos disse menneskene, flere av dem med langvarige og sammensatte utfordringer, når vi ikke er nok folk på jobb?

«Det finnes ingen quick-fix i kriminalomsorgen. Jobben krever ekstremt mye av oss fengselsbetjenter, og det er absolutt ikke noe som passer for alle. Vi må tåle mye. Og slik bemanningssituasjonen er nå, må vi tåle ekstremt mye». 

Marte

Straff som endrer

For å få til endring er det en forutsetning at den innsatte selv ønsker nettopp det, og da skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette. Innsatte som av ulike grunner ikke har fått den hjelpen og støtten de har trengt tidligere i livet. Og når det først har gått for langt, krever det mye å snu om livet sitt. For mange handler det ofte om å ta innover seg det de har gjort og konsekvensen av dette. Noen føler på skam og skyldfølelse. Mange kunne gjort det samme igjen. Andre føler de ikke hadde noe valg, også har vi de som mener de ikke har gjort noe galt. Det er lett å forhåndsdømme disse menneskene. Jeg ønsker aldri å forsvare det de har gjort, men kanskje finne en forklaring på hvordan det kunne ende slik. Og enda bedre – en strategi for å hindre at det skal skje igjen. Mange har aldri opplevd anerkjennelse og tilhørighet. Det å føle seg sett og hørt. Bli møtt med forståelse. Mange har opplevd å bli utsatt for vold og overgrep. Mobbing. Utenforskap. Systemet som skulle fanget dem opp, sviktet kanskje allerede i barndommen. Noen havnet i feil gjeng og så begynte ballen å rulle. Andre gikk langt over grensen for hva som er tillatt. Det endte med kriminalitet, og nå er de innenfor kriminalomsorgens murer. I dagens situasjon legges ikke forholdene til rette for endring. Vi er ikke tilstrekkelig bemannet, og det resulterer i en eskalering av negative hendelser. Mulighetene for å drive endringsarbeid spises opp av behovet for å gjennomføre daglige rutiner og avverge uønskede hendelser. 
Fengselsbetjentene står i en krevende arbeidshverdag og vi får ikke gjort den jobben samfunnet krever av oss.

Et forsvarlig og helsefremmende arbeidsmiljø

Som fengselsbetjent på avdeling, eller «på gulvet» som vi kaller det, merkes frustrasjonen godt. Se for deg å bo på hybel med mennesker du aldri har møtt. Mennesker du kanskje ikke kommer overens med. Mennesker som er helt annerledes enn deg, både i alder og levemåte. Dette kommer i tillegg til at du er frarøvet friheten din. Friheten til å kunne gjøre det du vil. Til å se og snakke med familie og venner. Ha en jobb du trives med. Frihetsberøvelsen er så omfattende at jeg tror det er vanskelig for en som aldri har vært i fengsel å sette seg inn i. Alt tar lang tid, og tiden føles ekstra lang for h*n som ikke har et tidsperspektiv å forholde seg til. Livet settes på vent.

Frustrasjonen bygger seg opp og mange får utløp for den i form av negative hendelser. Vold og trusler. Det stilles store krav til fengselsbetjenten som skal forsøke å forhindre negative hendelser. Roe ned en gradvis eskalerende situasjon. I slike situasjoner trenger jeg ofte ikke si så mye selv, men lytte til frustrasjonen. Vise forståelse. Kanskje trengte h*n bare en utblåsning. Lette på tankene. Kanskje finner vi en løsning der og da. Et godt eksempel på at fengselsbetjenter kan løse mange utfordringer før de eskalerer. Innsatte som ofte utagerer både fysisk og verbalt klarer kanskje å kontrollere seg ved å dele tanker og frustrasjon med noen som har tid til å lytte. Det er her fengselsbetjentenes utdanning kommer til sin rett. Det er på denne måten vi avverger mange negative hendelser, både rettet mot betjenter, medinnsatte eller mot den innsatte selv i form av selvskading. Men når vi er for få betjenter på jobb, går det utover tiden vi kan bruke på hver enkelt innsatt. Menneskers grunnleggende behov for å bli sett og hørt. Jeg opplever at innsatte setter pris på at noen er der for å lytte og forsøke å hjelpe dem på rett vei, og jeg skulle så gjerne hatt mer tid. For midt imellom all frustrasjon møter jeg ofte takknemlighet. Gode samtaler som fører til refleksjon og en merkbar endring hos den enkelte. Det er den delen av jobben som gjør at jeg holder ut. De innsatte må gis en sjans til å endre seg når samfunnet har sviktet dem, for bare da kan vi oppnå et tryggere samfunn. Det finnes motiverte mennesker innenfor murene. Innsatte som ønsker å snu om på livet sitt. Få seg jobb, bryte et destruktivt mønster og gjøre en nytte for samfunnet. Og det finnes innsatte som i utgangspunktet ikke hadde tenkt til å endre sin livsførsel, som kanskje vurderer det. Om forholdene legges til rette og de får den støtten og veiledningen de trenger. Vi må ikke svikte disse menneskene – vi trenger flere fengselsbetjenter på jobb!

Jeg skulle så ønske…

Jeg føler ofte på en maktesløshet. En følelse av å ikke strekke til. Samtaler jeg burde tatt men som jeg ikke har tid til. Innsatte som forteller meg at de har lett etter følelsen av tilhørighet, samhold og anerkjennelse. Å bli sett og hørt. Noen forteller at de for første gang opplever å bli hørt i fengsel, de føler noen har tatt seg tid til å lytte. Endelig er det noen som prøver å forstå dem. Vi prøver å finne årsaken til at det gikk så galt. På KRUS (Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter) lærer man om hvordan man skal møte ulike type mennesker med sammensatte utfordringer. Utfordringer knyttet til eksempelvis rus og psykisk uhelse. Man lærer om viktigheten av å balansere omsorg og grensesetting, og emner som miljøarbeid og tilbakeføring tillegges stor vekt. Og som det fremkommer av det ovennevnte – ikke uten grunn. En utdanning som er ettertraktet også i andre sammenhenger. Nyutdannede fengselsbetjenter starter pliktåret med ny giv og store forhåpninger til hva hverdagen vil bringe. Dessverre kommer de rett inn i underbemanningens kaos. Stadige meldinger og spørsmål om man kan jobbe overtid. Høyt sykefravær. Lite tid til å gjøre annet enn rutiner. Pauser som utgår for å komme ajour med arbeid du burde gjort for lenge siden. Samtalene man hadde forberedt seg så godt til å gjennomføre, men som måtte utgå da det ikke finnes tid til annet enn å løpe fra det ene til det andre. En konstant følelse av å ikke strekke til. Dårlig samvittighet for alt som tar lang tid – om det i det hele tatt finnes tid.
Hva skjedde med miljøarbeid og tilbakeføring? Straff som endrer? Det er ikke rart kriminalomsorgen mangler fengselsbetjenter. Det var ikke dette man så for seg ved endt skolegang. Jeg har – heldigvis- jobbet i kriminalomsorgen lenge nok til å ha opplevd god bemanning på jobb. God bemanning med faste vaktlag som sørger for trygghet på jobb. En forutsigbarhet og stabilitet i arbeidshverdagen som aldri må undervurderes eller nedprioriteres. Tid til de gode – og vanskelige – samtalene, og en hverdag med færre uønskede hendelser. Vi har ventet lenge på bedre tider og sett alt for mange kollegaer slutte. Mange snur nesten i døren etter endt utdanning. Det virker ikke som om at samfunnet og politikerne spesielt ser viktigheten av å ha en godt fungerende kriminalomsorg. For da hadde vel viktigheten av arbeidet blitt verdsatt i større grad? Kanskje er de ikke klar over hva som faktisk kreves for å få til endring. For når menneskene vi ivaretar innenfor murene settes inn i varetekt eller kalles inn til soning, tror jeg nok mange tenker at problemet er løst. Men det er da jobben mot et tryggere samfunn begynner. Og den er det fengselsbetjentene som står i. Hver eneste dag for samfunnets trygghet – både på kort og lang sikt. 

«God bemanning med faste vaktlag som sørger for trygghet på jobb. En forutsigbarhet og stabilitet i arbeidshverdagen som aldri må undervurderes eller nedprioriteres».

Marte

Trygghet i kriminalomsorgen – er trygghet for deg

Hva slags samfunn ønsker vi for femtiden? Er det ikke på tide å prioritere kriminalomsorgen ved å sikre tilstrekkelig bemanning for å kunne løse et krevende samfunnsoppdrag de færreste ønsker å utføre? Tiden er for lengst inne for å snu om situasjonen slik at jeg og mine kollegaer får gjort jobben vår. Økt bemanning må prioriteres for hindre en masseflukt av dyktige fengselsbetjenter fra etaten. Kriminaliteten stopper ikke nødvendigvis ved å sette mennesker i fengsel. Det trengs flere fengselsbetjenter for å legge til rette for innhold i soningen og ikke bare drive oppbevaring. Samfunnstryggheten er avhengig av at vi har en godt fungerende kriminalomsorg. En godt fungerende kriminalomsorg vil aldri være mulig å gjennomføre uten tilstrekkelig antall faglærte fengselsbetjenter. Vi trenger samsvar mellom ressurser og det krevende samfunnsoppdraget vi har. Økt bemanning for å drive straffegjennomføring av god kvalitet og de midler som trengs for å gi de innsatte en reell mulighet til å endre sin livsførsel. 
For å gjøre samfunnet tryggere. Vi kan ikke lenger forsømme samfunnsoppdraget vårt!