Et profesjonsdrap i norsk kriminalomsorg

Norsk kriminalomsorg står ved et veiskille

En kronikk av Tor Erik Larsen, fengselsbetjent og forbundsleder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund

Norsk kriminalomsorg står ved et veiskille. I stillhet – og tilsynelatende uten bred offentlig debatt – er det i ferd med å skje et fundamentalt skifte i hvem som skal utgjøre ryggraden i norske fengsler. Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) har åpnet for at stillinger som tradisjonelt har vært forbeholdt utdannede fengselsbetjenter, nå skal fylles av personer uten fengselsfaglig utdanning. Det vi er vitne til, er ikke bare en endring av norsk kriminalomsorg, det er et profesjonsdrap.

Fengselsbetjentyrket er ikke et hvilket som helst yrke. Det er en krevende profesjon som kombinerer maktutøvelse, relasjonsarbeid og sikkerhet i et miljø med høy risiko og store menneskelige utfordringer. Vi går på jobb for å håndtere vold, rus, psykisk sykdom og livskriser – og samtidig bidra til rehabilitering, verdighet og rettssikkerhet. Dette er ikke en jobb man kan “falle inn i”.
Det er en profesjon man utdannes og dannes til.

Når KDI, og resten av etatsledelsen, nå foreslår å fylle fengselsstillinger med ansatte uten formell fengselsbetjentutdanning, sender det et tydelig signal: Den faglige kompetansen vår er ikke lenger nødvendig. Det er en grov undervurdering av det komplekse arbeidet vi utfører daglig bak murene. Det rokker ved vår profesjonelle identitet, og det truer kvaliteten og sikkerheten i fengslene. KDI vil si at dette handler om fleksibilitet, tverrfaglighet, økonomi eller rekrutteringsproblemer. Men slike forklaringer skjuler en farlig konsekvens: Hvis man kan erstatte fengselsbetjenter med ufaglærte eller ansatte med helt andre bakgrunner, så svekkes hele grunnlaget for den profesjonelle standarden kriminalomsorgen har bygget opp over tid. At dette er den eneste løsningen KDI og etatsledelsen greier å komme opp med, er skremmende inkompetent. Utfordringen har vært kjent i årevis, men i stedet for å angripe problemet har de sittet stille og ventet på at problemet skal gå over, en strategi de fleste deltakerne i luksusfellen kjenner seg igjen i. Både samfunnet, ansatte og de innsatte fortjener mer, vi kan ikke ha en etatsledelse i kriminalomsorgen som ikke kan faget og som bevisst nedsnakker den profesjonen de skal lede.

Dette er ikke første gang et offentlig yrke trues av “deprofesjonalisering”. Vi har sett det i helsevesenet, i skolen og i barnevernet. Når profesjoner mister retten til å definere sitt eget kunnskapsgrunnlag, svekkes også yrkets status og tiltrekningskraft. Det samme er nå i ferd med å skje med fengselsbetjentene.

Vi ber ikke om privilegier. Vi ber om respekt for det arbeidet vi gjør, og for den utdanningen og kompetansen som ligger bak. Å fjerne kravene til fengselsfaglig utdanning er ikke veien til bedre kriminalomsorg – det er snarere et steg mot mer utrygghet, lavere kvalitet og større risiko for menneskerettighetsbrudd som følge av en vedvarende bemanningsutfordring. Ett av hovedargumentene som blir fremført fra arbeidsgiversiden er at det er behov for å prøve ut større grad av tverrfaglighet og det er helt uproblematisk, mer tverrfaglighet har bred støtte i kriminalomsorgen og hos KY. Vi ønsker oss en kriminalomsorg som gir muligheter for å jobbe mer tverrfaglig, og for at fengselsbetjenter skal få brukt mer av sin kompetanse i hverdagen. Men forutsetningen er at det er bemanning som tillater innhold i utgangspunktet, å jobbe mer tverrfaglig handler ikke om å erstatte fengselsbetjenter med andre stillingskoder fra andre utdanninger, men det er det som nå skjer. Dette ville nok ikke skjedd om man var like opptatt av å være tverrfaglig sammensatt i etatsledelsen, der det ironisk nok ikke er noen med etatsutdanning.

Årsaken til bemanningskrisen i kriminalomsorgen er selvfølgelig sammensatt, men det kan kokes ned til to mulige grunner til at det har fått lov å utvikle seg en bemanningskrise. Det første scenariet er at vi har en etatsledelse som er reaktiv og ikke har evnet å handle før det er for sent. Det andre scenariet er at etatsledelsen er proaktive og bevisst har avventet å gjøre noe til krisen blir så stor og prekær at det fremstår som fornuftig å «bytte ut» fengselsbetjenter med annen kompetanse. Uansett scenario, så fremstår dette som et profesjonsdrap, enten med bakgrunn i manglende ledelse og styring, eller som følge av manglende forståelse og respekt for fengselsbetjentenes profesjon.  

Profesjonsdrap skjer ikke over natten. Det skjer gjennom små, tilsynelatende “rasjonelle” beslutninger som til slutt gjør at en hel yrkesgruppe mister sitt mandat og sin verdi. Derfor må vi si fra nå. Dette er kun en kortsiktig løsning på et langvarig problem, og vil skape større utfordringer enn de vi allerede står ovenfor. 

Vi trenger en kriminalomsorg bygget på fag, etikk og kvalitet – ikke på kortsiktige løsninger og svekket profesjonell integritet. Vi trenger en etatsledelse som forstår og respekterer kompleksiteten som ligger i rollen til en fengselsbetjent.