Hvor er vårt kriseteam?

Forfatteren skildrer jobben som fengselsbetjent og teksten er skrevet fra et ansattperspektiv i direkte arbeid med innsatte

Så sitter man igjen i en situasjon fullspekket med tanker og følelser fordi øvrigheta vender det døve øret og blinde øyet til. Nok en gang går tankene mine til kolleger som er rammet av nok en traumatisk hendelse. Og nok en gang tar jeg meg sjøl i å tenke «takk Gud for at det ikke var meg denne gangen».

I går kunne vi lese i VG at en kvinnelig innsatt ved Bredtveit fengsel tok sitt eget liv. Den andre i år som tar sitt eget liv i fengsel. Men ikke bare tok hun sitt eget liv, men hun gjorde det foran andre. Foran medinnsatte og «øvrige» som VG kaller det når de snakker om kriseteamet som er dannet. Jeg lurer på hvem de «øvrige» er. For om det er betegnelsen på mine kolleger som opplevde dette traume, blir jeg faktisk enda mer provosert.
Misforstå meg rett, for det er fantastisk at et kriseteam blir opprettet for de innsatte som ble vitner i denne alvorlige saken. Om ikke de var psykisk nedbrutt fra før av, så vil jeg tro at en hendelse som dette i sterk grad vil påvirke til det.
Men jeg BER om at det blir opprettet et eget kriseteam til de ansatte også! La meg komme tilbake til dette litt senere.

Tenk om DU var fengslet?

Om et menneske er så på randen at de velger å ta sitt eget liv, og da i tillegg med vitner, da må vi vel alle forstå at vi har med psykisk syke mennesker å gjøre?
I lange tider har vi i førstelinja med fagforeningene våre, ropt om hjelp.
Se oss, se hverdagen vår, se utviklingen, se hvordan samfunnet forandrer seg! Vi ber ikke om mye, men vi ber om å få midler så vi kan gjøre jobben vi blir pålagt og ØNSKER å gjøre. I utdanningen vår har vi lite om psykisk syke. Psykisk syke hører til i en annen gruppe. De skal følges opp av faglærte innenfor helse. Og vi skal være de som ser dem og som tilkaller denne hjelpen. For å få til dette må vi ha TID til å se dem. Snakke med dem. Følge dem opp. Høre DEM når DE roper.
Men vi flyr rundt i et vakuum, eller i et ekko hvor alle andre stemmer døyves pga våre rop om hjelp! Vi må følge rutiner. Låse opp, inn, ut. Telle 1-2-3. Dele ut medisiner. Visitere. Dele ut frokost, lunsj, middag og kvelds. Vi må journalføre, avlytte telefoner, skrive vedlegg, ta imot besøk. Og det er helt greit! Vi VIL gjøre alt dette. Men vi vil også kunne fullføre den strukturerte samtalen. Den spontane samtalen. Den samtalen som oppstår fordi du ENDELIG har klart å bryte ned en liten del av den innsattes vegg, hvor innsatte åpner seg og våger å vise følelser. Men akkurat i det den første tåren forlater øyekroken blir du tilkalt på samband fordi du kanskje må avslutte et besøk.
Tenk deg at du sitter i den situasjonen som innsatt. Du har sluppet ned guarden, fått et ørlite håp om at NÅ er det noen som vil lytte og ta meg på alvor. Og så går dette mennesket fra deg der du sitter åpen og sår. Langt fra familie, venner, eget hjem og dine trygge rammer. Svik er en følelse jeg ville følt på. Nedverdigelse kanskje. Definitivt håpløshet.

For å få til dette må vi ha TID til å se dem. Snakke med dem. Følge dem opp. Høre DEM når DE roper.

Anette Haarseth

Straff som endrer?

«Straff som endrer» er Kriminalomsorgens visjon. Men kjære vene, hvilken endring vil dere egentlig ha? Jeg velger å skrive «dere», for jeg vet hvilken endring jeg vil ha. Den endringen jeg vil ha er vi ikke folk nok til å utføre. Hvorfor? Av så mange grunner. Vi er slitne. Vi er redde. Vi blir utslitt. Vi blir sykemeldte. Vi er for få! Vi får ikke den lønna vi fortjener. Vi får ikke respekt, og vi blir definitivt ikke hørt! Så det har vært en endring. En skrekkelig negativ en. Og det har gått fort! For da jeg gikk ut av KRUS i 2011, hadde vi gode samtaler og programmer for å motvirke kriminalitet. Vi fikk dra på kurs for å lære mer, og vi hadde nok mennesker på jobb.

Og nå? Tilbake til hendelsen om kvinnen som i helgen valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg kjente hun ikke. Ikke vet jeg hva som skjedde denne helgen heller. Jeg har aldri jobbet på Bredtveit. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg. De som jobber på Bredtveit, er MINE kolleger. Og det jeg vet er at denne kvinnen nylig ble idømt straff, og at det i en slik situasjon kan oppleves som et lite helvete.
I forkant av dommen går innsatte fremdeles med håp. Det berømte halmstrået. I denne fasen er det desto viktigere med vår tilstedeværelse. Tiden før, under og etter rettssak/domfellelse er kritisk. Og dette er innlysende ….

Fysiske og psykiske belastningsskader

Og her vil jeg komme tilbake til det jeg skrev tidligere, dette med kriseteam. Jeg håper inderlig det er opprettet et eget kriseteam for de ansatte. Et team som strekker seg utover bedriftshelsetjenesten (BHT). Med tung faglig kompetanse til å hjelpe mennesker som opplever traumer. Vi fengselsbetjenter, operative ledere og andre som jobber direkte mot innsatte, har et ønske om å bidra til positiv endring. Men etter hvert som vi står i den ene hendelsen etter den andre, av ulik alvorlighetsgrad, blir det til slutt en enorm samlet belastning som lagres i hjernebarken. Og dette må vi få hjelp til å håndtere. Selv har jeg hatt psykologhjelp etter hendelser. Fått kontinuerlig oppfølging av ledere. Vært innom BHT. Vært sykemeldt pga arbeidsbelastning. Så jeg VET hvor viktig det er at de ansatte følges opp på Bredtveit nå. I går, i dag og i morgen. Neste uke. Neste måned og neste år.
Og mens jeg skriver dette renner tårene. Så ærlig skal jeg være. Det er så himla tøft å tenke på alle mine kolleger som sliter med mareritt, søvnløse netter, nedsatt psykisk helse. At flere og flere fengselsbetjenter blir utredet og diagnostisert med PTSD. Det er så alvorlig. Vi har aldri hatt noen å miste. Og vi kommer aldri til å ha noen å miste. Men vi forlater kriminalomsorgen i hopetall nå. Før det går ut over vår helse på en slik måte at vi har mer fokus på å overleve enn å leve. Jeg er glad jeg har tårer å felle. Følelser å føle. Et engasjement for kriminalomsorgen. For det betyr at jeg ikke er en av øvrigheta, men en av de på gulvet.