Hvor samfunnskritiske er vi?
Det eneste vi ønsker er å holde fengslene åpne, ikke sitte hjemme og bare TRO ting. Det faller oss ikke naturlig å "bare sette oss i karantene".
Dette leserinnlegget er skrevet av et KY medlem og begynte som en facebook status. Innlegget er gjengitt med godkjenning av Linn Andreassen og blitt noe redigert.
«Nå kjenner jeg at jeg blir en smule trigget her jeg sitter, med vilje, klokhet og med frivillighet er jeg godt plantet i eget hus på dag nummer fire. Jeg har vært med en kollega som nå er blitt syk og som kan være smittet av virus. Men det får vi nok aldri vite fordi legen var «bundet på hender og føtter», tolkningen om at man ikke tester hvem som helst lenger, kun kritisk og-eller viktig personell og risikopersoner blir testet».
Denne ikke-viktige hvem som helst jobber i et av Norges største fengsel. På arbeidsplassen min tar man i 18 dørhåndtak og taster koder på tosifret-antall kortlesere før arbeidsdagen kan starte. Videre skal vi oppholde oss i «trange» kontorer/pauserom, korridorer og rom med «innelukket» kontorluft i flere timer med mange ikke-kritisk-viktige kolleger. Omkring 50 – 90 flere ansatte skal forresten den samme veien med de samme dørhåndtakene på samme dag.
Dette personellet møter i tillegg x – antall innsatte som bor enda mer innelukket og tråkker rundt med omkring 20 «samboere», hvor de deler både kjøkken, møbler, vaskerom, telefon rom.
Etter kaffen min om morgenen med mine 5-6 kolleger på 12m2, skal jeg ta i ytterligere 26 håndtak før dagen med innsatte starter, og jeg skal oppholde meg med en gjeng på omkring minimum 45 personer denne vakten.
I tillegg denne dagen skal jeg i gjennomsnitt benytte meg av- og dele tre ulike telefonapparat samt 2-3 datatastatur og 2-3 datamus med mine kollegaer på 6m2 kontor. Vi skal dele ut medisiner, kontrollere rom, personer, spille spill og ha x-antall samtaler denne vakten for å bevare ro, orden og sikkerhet innad på arbeidsplassen vår. Vi skal ta vare på hverandre, oss selv og alle de innsatte (som forbys besøk fra sine familier i lang tid fremover). Vi er forespeilet langvarighet.
Nå om dagen gjør vi alt i tillegg til å gå på nåler, desinfiserer hender til den store gullmedalje og begrenser bevegelser og «friheten» ytterligere. ALT for å ikke gi viruset plass til å meske seg på denne VELDIG sårbare plassen og for at vi skal kunne bemanne og drifte fengselet.
Men hypotetisk fakta er at jeg eller en av mine kolleger allerede KAN ha gitt det fotfeste bak murene, noe vi hverken vet eller kommer til å få vite før det eksploderer. Vi får ikke vite om det finnes her fordi vi ikke er viktige eller kritiske NOK til å kunne teste oss.
Vi må bli hjemme før vi blir syke… og da er det allerede for seint pga inkubasjonstiden, og pandemien er et faktum på innsiden. Da ville jeg likt å vite om min ikke viktige kollega har selve viruset påvist eller ei, slik at vi har noe konkret å forholde oss til, og bidra med å begrense spredningen ytterligere.
Til tross for at vi befinner oss på et av de mest lukkede og sårbare stedene etter sykehus og helseforetak, drifter vi fremdeles. Arbeidsmoralen, altruismen, humøret og forsiktigheten er det viktigste vi har nå, viruset har ikke eksplodert, enda! Men det kan skje, om to dager, to uker eller aldri. Alt står og faller på oss som går gjennom dørene hver dag. I så fall får vi ikke stanset det bak murene, som huser minimum 300 mennesker og hundrevis av håndtak til enhver tid.
Så nå velger jeg selvpålagt fritids karantene hjemme uten å treffe andre, slik at jeg kan reise til fengselet å jobbe. Jeg velger å ikke treffe min kjære mamma med kreft, før jeg tør om (KANSKJE) 3 uker, siden jeg ikke aner om jeg har vært i nærheten av en covid-19 smittet eller ei for noen dager siden.
Så kjære folkehelseinstituttet, leger og fantastiske prøvetakere, Heimevernet mobiliserer og nå står fengselsbetjenter på en ikke gripbar liste for denne pliktige styrken og det er det en grunn til!
Vi må drifte for å holde innsatte beskyttet og samfunnet beskyttet mot domfelte.
Så nå tar jeg jaggu en klapp for meg og mine kollegaer som holder de «ikke så viktige» hjulene i gang for så utholdende hverdager som mulig før vi ikke lenger får lov til å åpne celledørene på ubestemt tid. STÅ PÅ alle som drifter fengsler i Norge nå! Dere ER viktige for noen – bare ikke nok til å testes.