Internasjonalt samarbeid

Reisebrev fra regionstillitsvalgt Erling Rafoss

Undertegnede var heldig nok til å få være med til Chicago 22-28 april for å delta på et seminar med One Voice United

Dette er en amerikansk «non-profit organization» som jobber for de ansatte i Justissektoren, og deres familier. Da primært med fokus på deres arbeidssituasjon og mentale helse. 

Sammen med andre internasjonale gjester, da primært fra New Zealand, fikk vi delta meget aktivt i debattene. Amerikanerne var svært interessert og nysgjerrig på hva som egentlig foregikk i Norge, og om alt var så rosenrødt som det de fikk høre. Det var ingen grunn til at vi skulle holde igjen, så vi ga dem nok et bilde som ikke helt samsvarte med det de trodde. Men det var også for dem beroligende å høre at utfordringene rent faktisk er de samme på verdensbasis! 

Det var en svært innholdsrik uke!
Vi fikk muligheten til å dra på fengselsbesøk, med full omvisning, allerede på tirsdagen. 

Besøk ved Cooks County

Fengselet vi besøkte var Cooks County, som lå litt utenfor bykjernen av Chicago. Et varetektsfengsel av, for en naiv nordmann, ufattelig proporsjon. Det var relativt lavt belegg da vi var der, så antallet innsatte lå «bare» på 4.600! Ikke veldig mange år tilbake hadde tallet vært opp mot 15.000. Dette betydde at de nå hadde kunnet sette noen avdelinger i dvale for å komprimere de ansatte. Noe som jo absolutt man kan kjenne seg igjen i. Og ja: Amerikanerne har også en utfordring med det å rekruttere og beholde! Mer om det senere…. 

Her var det ikke snakk om å legge skjul på noe. Vi fikk se hele bildet, og vi fikk snakke med flere ansatte på alle nivåer. Det som gikk igjen var at alle var høflige, blide og nysgjerrige. Når vi da gikk rundt og så på hvilke forhold de faktisk jobbet under, så var det med stadig økende respekt for at de klarte å holde humøret oppe! Et spørsmål som stadig meldte seg i hodet var: Er det bare støv, eller er det mugg? 

For ikke å snakke om støyen! 

Så var det naturligvis de velkjente luktene, som man ikke skal beskrive i detalj. Det var altså også en god del kjent. Men proporsjonene satte alt i et helt annet lys. 
Det kan naturligvis også tillegges at humoren er den samme. Kanskje bare enda hakket røffere enn vi er vant til hos oss. 

Vi satt også igjen med et inntrykk av at på en del områder lå de langt bak oss. Men samtidig var det områder hvor de er milevidt foran! Bare Cooks County hadde en egen avdeling for etterretning. Her jobbet det omtrentlig 50 ansatte. (det var for øvrig lederen her som frarådet oss på det sterkeste å gå rundt i byen etter mørkets frembrudd. Noe vi stort sett forholdt oss til med mindre vi hadde bevæpnet følge)

Det var også fascinerende å se at store deler av det skriftlige arbeidet foregikk med penn og papir, samtidig som de var kommet en del lenger i bruken av AI på enkelte områder. 

Etter besøket satt man igjen med store mengder inntrykk og tanker. Men for dagene som kom, så var det veldig nyttig å ha sett tilstanden med egne øyne!

Fra onsdag var det full rulle med seminaret. Det var primært samtalebaserte samlinger, både i plenum og i noe mindre grupper. Her fikk man høre fra alle aspekter, med et klart hovedfokus på utfordringsområdene. 

Faglig seminar på tvers av landegrensene

De to store utfordringene som ble debattert var utfordringene med å rekruttere og beholde ansatte, og utfordringene opp mot psykisk helse. 

I forhold til psykisk helse: den gjennomsnittlige levealder for en fengselsbetjent i USA er 59 år…. Som de uttalte det: «People are dying! Either fast, by a bullet. Or slow through alcohol». 

Den ene lokalforeningen, riktignok med en god del flere medlemmer enn hos oss, hadde opplevd at 20 medlemmer hadde tatt selvmord i løpet av 2,5 år. Det menes at 17% av de som pensjonerer seg vurderer selvmord. Så kan man se hen til at det også antas at over 30% av dem har PTSD. 

Da begynner vi virkelig å se et utfordringsbilde som er ekstremt! 

Dette var da også hovedfokus under seminaret. Flere foreninger hadde satt i gang forskjellige former for «wellness program». For de av dere som deltok på KY sin mental helse dag ville kunne sett dette opp mot Per Isdal sin tanke om det å ha «leirbål». Et sted å samles og snakke. Det var flere forskjellige varianter av dette som ble presentert, og som for mange hadde betydd forskjellen på liv og død. 

I tillegg var det enkelte steder fokus på det å involvere også pårørende til de ansatte. Å høre på en kone sitte og fortelle om sin opplevelse av å ha en mann som hadde denne jobben, med alt det innebar, var utrolig sterkt! Som hun sa: Fengsler er bygd for å ødelegge folk. Og det gjelder både innsatte og ansatte.

Videre var det altså fokus på utfordringen med å rekruttere og beholde ansatte. 

Det ble også debattert fremtidens utfordringer med den generelle arbeidsstokk. Som i Norge er antall arbeidsføre på vei ned. Hver dag er det 10.000 ansatte som pensjonerer seg, og i 2027 vil det være 8,2 millioner færre arbeidere enn i dag! 

Lønn, rekruttering og beholde ansatte

For de ansatte i amerikansk kriminalomsorg er det allerede tatt grep i forhold til lønn. Startlønna i Cooks County lå på 68.000 dollar! I tillegg til dette hadde de et utømmelig behov for overtid, og ingen maksgrense. Det skapte både forferdelse og høylytt latter da man påpekte Norges maksgrense på 200 timer i året. 

I samtaler mer i mindre fora, så var forståelsen for dette langt større. Dette da inn mot de ansattes mentale helse, og slitasje i arbeidssituasjonen. 

Å diskutere dette er å diskutere kulturforskjeller. Selv om amerikanerne påpeker slitasje i arbeidssituasjon, så har de fleste av dem minst en jobb i tillegg til fengselsjobben… 

Utfordringen var også gjenkjennbar i forhold til at det ofte var de unge som sluttet. Lovnadene de hadde fått før de startet kjente de ikke igjen etter kort tid. Så her var det definitivt turnover! Utdanningen de har i USA før de begynner å jobbe i fengsel er ned mot 6 uker. Det var varierende hvor mange «kull» de hadde i løpet av ett år, men siden mange av de nyutdannede sluttet igjen innen ett år var utfordringene store!

Det var også forsket på at allerede neste år ville Generation Z (født etter 1995) stå for 27% av arbeidsstyrken. En arbeidsgruppe som har andre forventninger og krav til sin arbeidshverdag. Hvordan implementere disse inn i det systemet som Kriminalomsorgen er? Hvilke tilpasninger er mulig å få til, og hvordan håndtere generasjonskløften som nå utvikler seg? 

En meget spennende debatt å gå inn i! 

For spørsmålet er: Hva hvis vi ikke involverer disse unge. Hvem vil da overta etter oss som etter hvert er blitt middelaldrende?

Amerikanere kan det med å arrangere seminar

Det faglige sto i fokus, og debattene gikk høylydt. Å få lov til å delta i disse på en så aktiv måte som vi gjorde var fantastisk! Det gjorde at vi kunne åpne skylappene enda mer, og forståelsen for at utfordringene vi selv står i faktisk er verdensomspennende. Vi kan derav, ved å ha en åpen kommunikasjon over grensene, forhåpentligvis også lære av hverandre.

Jeg lærte i hvert fall enormt i løpet av denne uken! Både under selve seminarprogrammet, men også i de mange samtaler man hadde med ansatte og tillitsvalgte på flere nivå. Å kunne diskutere disse problemstillingene med personer fra så vidt forskjellige steder i verden som USA og New Zealand ga de små grå noe å gjøre. Her må det arbeid til på politisk nivå i alle land for å finne løsninger som er til å leve med. Dagens situasjon, og nåværende fremtidsutsikt, er dessverre ikke det. 

Jeg vil definitivt holde kontakten med flere av dem som jeg møtte! Vi trenger å snakke mer sammen. Vi trenger å utveksle tanker og ideer. Vi trenger å utfordre de som sitter med makten. 

One Voice United gjør dette! Jeg er full av beundring for den jobben de gjør. 

Så takk for meg. Takk for lærdommen. Takk for diskusjonene, debattene. Og takk for det mellommenneskelige forholdet som vi fikk! 

Jeg ser dere gjerne igjen!