Kompensasjonsspørsmålet – grunnlønn eller risikotillegg?
Lønn er det mest åpenbare virkemiddelet for å rekruttere og beholde arbeidskraft!
Det er vanskelig å ikke legge merke til de kronikkene som omhandler vanskeligheter med å beholde kvalifisert arbeidskraft i kriminalomsorgen for tiden. Noen mener de har løsningen på bemanningsutfordringene mens andre nøyer seg med å beskrive misæren. En fellesnevner i det siste har vært lønnsnivået. Jeg kan, som ansatt i forbundet, bare ytre meg på en faglig bakgrunn. Forbundets tariffpolitikk vedtas av sentralstyret og hvilke krav sentralstyret ønsker å fremme overfor arbeidsgiver er opp til dette organet.
Lønn er det mest åpenbare virkemiddelet for å rekruttere og beholde arbeidskraft. En objektiv faglig betraktning på grunnlønn viser at kriminalomsorgens førstelinjeansatte tjener om lag det samme som andre sammenlignbare profesjoner innen offentlig sektor. Skulle man velge å heve grunnlønnen i førstelinjen ved en ekstraordinær tildeling nå ville dette trolig bare medføre at det på kort sikt gir en god lønnsøkning og får som resultat at lønnsveksten over tid blir skadelidende.
Faglig mener jeg det er en bedre løsning å gjeninnføre et risikotillegg. Dette ville tjene flere formål. For det første gir det en ekstra kompensasjon som det uttrykkes et reelt behov for. Dessuten vil det innebære en anerkjennelse av det viktige og krevende arbeidet som gjøres i førstelinjen og kanskje i særdeleshet det risikofylte arbeidet som gjøres ved enkelte straffegjennomføringsformer. Et risikotillegg vil videre være utenfor sammenligningsgrunnlaget mot andre profesjoner. Det vil tåles dårlig av f.eks. politi og toll at kriminalomsorgens ansatte får en høyere grunnlønn, og skulle vi oppnå det vil det nok bli fulgt av mange år med mager lønnsvekst for vår del. Et risikotillegg vil være en særkompensasjon som ikke inkluderes i sammenligningsgrunnlaget.
Mange av de eldste fengselsbetjentene vil huske «fengselstillegget». Dette tillegget var et risikotillegg etter daværende lønnstabell B. Fengselstillegget ble bakt inn i grunnlønnen på midten av 1990-tallet. En ordning som folkelig sagt var en «tisse i buksa»-løsning. Den ga uttelling der og da, men over tid har det vist seg at denne forhandlingsløsningen mellom arbeidsgiver og organisasjonene har slått negativt ut.
Det har blitt pekt på at en omgjøring av fengselsskolen til ulønnet bachelorutdanning vil heve grunnlønnen. Jeg har hørt utsagn fra enkelte tillitsvalgte om en lønnsøkning på 100 000,- som følge av overgang fra etatsskole til rent studium. Det finnes ingen tariffhistorikk som understøtter et slikt utsagn. Avlønningen mellom politibetjenter og fengselsbetjenter har vært relativt lik både før og etter opprettelsen av politihøgskolen i 1992. Avlønningen av fengselsbetjenter følger dessuten i stor grad allerede andre profesjoner med krav om utdanning på bachelorgradsnivå. For førstelinjeansatte vil kompensasjoner utover grunnlønn trolig være et viktigere virkemiddel for en opplevd høyere inntekt enn statusheving i form av akademia. Som kjent er eksklusivitet ofte noe som vil kunne gi en høyere uttelling. Det er nærliggende å peke på forhandlingsevnen til både heismontører og flygeledere i denne sammenheng.
Fagforeningene er bare så sterke i lønnsforhandlinger som medlemsmassen gir fullmakt til. Det gjør at det for det første er veldig viktig at alle arbeidstakere er organisert, dernest at de ytrer sin oppfatning innenfor fagforeningsdemokratiet.
KY har forsøkt, til tross for lunken interesse i egen medlemsmasse og til dels aktiv motstand fra en annen organisasjon, å få til en avtale som ville gi ansatte i førstelinjen ekstra kompensasjon for utvidet ordinær arbeidstid og utvidede overtidsgrenser. Faglig er det godt grunnlag for en slik kompensasjon. Det er for eksempel en lang praksis med dette i politietaten. I kriminalomsorgen har det vært en utfordring at de ansatte ikke har vært villige til å ta den samme arbeidskampen.
