Kriminalomsorgen er i krise – vi kan ikke vente lenger!

Vi ber ikke om luksus. Vi ber om forsvarlighet

En kronikk av Ina Nyheim Bruun

Kriminalomsorgen står ved et faretruende vippepunkt. I norske fengsler går ansatte på felgen, avdelinger settes i nattstilling på dag og kveld, og innsatte låses inn i timevis – alene. På Ringerike fengsel er situasjonen akutt: Det er for få ansatte noe som truer sikkerheten, mange som gir opp og slutter – også aspiranter i opplæring, ansatte er redde på jobb. De orker ikke mer. Dette handler ikke om små justeringer. Det handler om menneskeliv. Og det skjer på deres vakt.

Underbemanning – et svik mot både innsatte og ansatte

Underbemanning er ikke bare et tallproblem. Det får konkrete og alvorlige konsekvenser: Innsatte som skulle ha vært i aktivitet, i samspill med andre og i samtale med fagpersoner, blir i stedet sittende innesperret. Ikke fordi det er faglig riktig, men fordi det ikke er folk til å gjøre jobben. Og vi vet, vi vet godt, at isolasjon over tid er skadelig. Vi vet at det svekker den psykiske helsen, og øker risikoen for selvskading, vold og tilbakefall.

Dette er ikke bare et svik mot de innsatte – det er også et svik mot de ansatte. Vold og trusler øker. Stressnivået er skyhøyt. Verktøykassen vi har med oss fra fengselsbetjentutdanningen – alt vi har lært om straff som endrer – blir stående ubrukt. For det krever mennesker for å jobbe målrettet med mennesker. Og akkurat nå mangler vi nettopp det: mennesker. 

Trygghet – en verdi i fritt fall

Trygghet er en av de grunnleggende verdiene i kriminalomsorgen. Den skal gjelde for alle – både ansatte og innsatte. Men i dagens situasjon er det nettopp tryggheten som svikter først. Når fengsler går med for lav bemanning, når ansatte trues eller utsettes for vold, og når innsatte isoleres i strid med faglige og etiske anbefalinger – da er det rettssikkerheten som trues. For det finnes grenser for hvor langt vi kan gå før det som skjer innenfor murene bryter med både menneskerettigheter og norsk lov.

Sivilombudet har i flere tilsynsrapporter kritisert praksisen i norske fengsler, og pekt på omfattende og langvarig isolasjon – ofte begrunnet i bemanningsmangel. Det er alvorlig. Når vi ikke lenger evner å gi mennesker det mest grunnleggende – trygghet og verdighet – da kan vi ikke lenger kalle det en kriminalomsorg vi er stolte av. 
Heller ikke en vi kan stå inne for. Vi som jobber i kriminalomsorgen, kjenner på dette hver dag. For trygghet er ikke et ord i en verdiplakat. Det er noe som må skapes, hver eneste dag. Og det krever tilstedeværelse, bemanning og ansvar.

En kriminalomsorg vi ikke lenger kan stå inne for

Det har gått så langt at mange sier opp jobbene sine – uten engang å ha noe annet å gå til. Hvorfor? Fordi de ikke lenger kan stå inne for hvordan vi driver kriminalomsorg. Fordi de kjenner på ansvaret, integriteten trues over å måtte bidra til en hverdag som skader, det motsatte av å hjelpe. Noen av oss hadde kanskje håpet på en karriere med mening. Nå føler vi oss mer som voktere enn som fagpersoner.

Når aspiranter slutter før de er ferdig utdannet, fordi de føler seg utrygge – da er det alvor. Da har det gått for langt. Da roper virkeligheten etter strakstiltak.

Dette haster – og ansvaret ligger hos dere

Vi trenger at ledere i kriminalomsorgen setter inn umiddelbare strakstiltak. Men mest av alt trenger vi at politikerne våkner. For det er ikke lenger spørsmål om dette er alvorlig – det er spørsmål om hvor lenge dere tør å ignorere det.

Vi ber ikke om luksus. Vi ber om forsvarlighet. Om trygge rammer, både for ansatte og innsatte. Om at vi faktisk skal få lov til å gjøre den jobben vi er utdannet til – jobbe med mennesker i en sårbar livssituasjon, og hjelpe dem tilbake til samfunnet.

Det er ikke floskler – det er vårt samfunnsoppdrag. Og det står i fare.
Vi er redde. Redde for at det skal gå liv. Det er et ansvar ingen av oss ønsker å bære.

Men til syvende og sist er det dere, politiske ledere og ansvarlige i kriminalomsorgen, som sitter med ansvaret.
Det er på deres vakt dette skjer.