KriminalSorgen – når tausheten tar liv

Denne saken er oppdatert 15/9 med tilsvar fra kriminalomsorgsdirektøren, Lise Sannerud. Tilsvaret finner du på høyre side av artikkelen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for jeg har så mye å dele og så mye på hjertet!
I går ble kartleggingen av psykiske belastningsreaksjoner blant ansatte i kriminalomsorgen offentliggjort. Kartleggingen er utført av Rambøll Management Consulting på oppdrag for kriminalomsorgdirektoratet.

Rapporten er klinkende klar: det må handles NÅ! Kriminalomsorgens Yrkesforbund har ropt HØYT i lang tid rundt psykiske belastningsskader blant ansatte, og hvordan de økonomiske rammene og bemanningen påvirker ansattes helse og tjenesteproduksjonen. Belastningen hos ansatte påvirker også kvaliteten på tjenesteproduksjonen og går dermed utover innsatte/domfelte. Vi har en enorm flukt av fengselsbetjenter fra virksomheten, mange oppgir at de er utslitt og at de får bedre lønn andre steder, at det rett og slett er en utakknemlig jobb som koster for mye. Ansatte blir ikke anerkjent for jobben som legges ned, dette er en gjentakende tilbakemelding fra ansatte. Det er våre ansatte som må lide og betale for andres manglende handlekraft.

I pressemeldingen fra Kriminalomsorgsdirektoratet i går (13. september) står det at kriminalomsorgen øker sitt fokus på psykiske belastningsskader hos ansatte. Jeg leser overskriften i ord, men har til gode å se det i HANDLING. Nå har jeg et HÅP. Det en enorm jobb som må gjøres og KDI som overordnet arbeidsgiver må investere penger og ressurser slik det er beskrevet i rapporten. Til tross for overskriften reagerer jeg på kriminalomsorgsdirektørens uttalelse og er usikker på om direktøren har tatt innover seg funnene i rapporten. «Samtidig som funnene er alvorlige, er jeg glad for at undersøkelsen også viser at våre medarbeidere gjennomgående opplever å ha et meget godt arbeidsmiljø, og ikke minst at folk stiller opp for hverandre. Eksempelvis oppgir 92 prosent å ha nære og gode forhold til sine kolleger, sier hun».

Lise Sannerud; På vegne av alle ansatte i førstelinjen blir jeg både lei meg og provosert, det er snart ikke folk igjen i førstelinjetjenesten! Dine ansatte må ta støyten for manglende vilje til å sitte inn tiltak på et tidligere tidspunkt. Jeg forstår at ansatte har manglende tillit til direktoratet og justisministeren. Dere har nå anledning til å gjøre noe med situasjon og vise handlekraft!

Tillitsmannsapparatet

Jeg er fengselsbetjent, men jobber i dag som rådgiver i Kriminalomsorgens Yrkesforbund. Jeg har i løpet av 13 år i etaten opparbeidet meg bred erfaring fra ulike enheter, og tør å påstå at jeg har god etatsinnsikt. I de senere år har jeg mest av alt sett de tydelige bristene ved egen etat. Brister og store gap fra nedfelte verdier og visjoner nedskrevet på et ark til hva som faktisk er virkeligheten. På hvilken måte motiverer dette når det er et så stort gap mellom forventning og realitet? Det tynnes ut i bemanningen grunnet økonomi og oppsigelser, og kravet til aktivisering har aldri vært større. Den indre motivasjon for jobben svekkes for hver dag, og den ytre motivasjonen gjenspeiler lønnsnivået til ansatte i førstelinjen. Nok penger inn på konto til å kunne ivareta økonomiske forpliktelser, og fylle fritiden med interesser som har en positiv innvirkning på livskvaliteten. De grunnleggende behovene som tak over hodet, mat på bordet, og nærkontakt er essensielt, i tillegg er det viktig at vi som individer blir anerkjent, sett og hørt. Det er lenge siden jeg har bevitnet at en kollega har blitt sett og hørt. Kanskje en nå og da, men det tilhører sjeldenheten, og man er prisgitt en relasjonell leder. En typisk EQ-leder som vi ville sagt innenfor organisasjonspsykologien.

Et søkelys på ansattes helse – et rop om hjelp fra arbeidsgiver og politikere

I 2019 påbegynte KY et synlighetsprosjekt med en kampanje som satte søkelys på ansatte helse, særlig den mentale helsen. Eller psykisk uhelse om du vil. 

Det er ikke bare de alvorlige hendelsene og alarmberedskapen som preger en ansatt i operativ tjeneste, det er også situasjoner der ansatte bevitner at kolleger blir slått ned på jobb. Vi må heller ikke glemme alle samtalene med de sårbare menneskene som lagres i hjernebarken. Det er utrolig mange livshistorier som har blitt delt bak fengslenes høye murer.

Den første synlighetskampanjen annonserte KY i juni 2021, et ganske dystert bilde av en fengselsbetjent med et sterkt budskap; det er en uniform, ikke en rustning. 

Vi ønsket å vise politikerne, ledere og samfunnet forøvrig at førstelinjeansatte i kriminalomsorgen også er dødelige. Vi krevde handling og venter fortsatt på handling! Våre kollegaer er mennesker de også på lik linje med andre borgere i samfunnet, med et ønske om å utgjøre en forskjell for mennesker som er fengslet mot sin vilje, som vi har forsøkt og fortsatt forsøker å motivere til å leve et liv uten kriminalitet. Det er i seg selv ingen enkel jobb, utfordringene er gjerne sammensatte hvor oppvekst, rus, omsorgssvikt og utenforskap preger innsatte og deres livsløp. Uniformen skal skape ensartet, felleskap og identifikasjon, og representerer en profesjonell gruppe med individer på jobb for samfunnet. Bak den uniformen har et hvert individ sin toleranse og grense for hva som er akseptabelt. Uniformen beskytter ikke «jeget», og under den uniformen er det følelser å finne. Det er en uniform som symboliserer en gruppe, men den kan ikke beskytte oss mot fysiske og psykiske belastninger.

Vi fulgte videre opp med et bilde i august 2021 som skulle visualisere alt en fengselsbetjent faktisk gjør i løpet av en vakt og yrkeskarriere. Bildet viser en fengselsbetjent som bærer brannhjelm på hodet, oksygenmaske, et førstehjelpsskrin, en førstehjelpsperm ved selvmordsfare, et stetoskop rundt halsen med Norges lover under armen. Ansatte i kriminalomsorgen er myndighetenes forlengede arm, og største forvalter av makt. Vi må forholde oss til lov- og avtaleverk som er relevant for straffegjennomføringen.  Vi er tettest på innsatte og skal være en motiverende samtalepartner, vi skal ivareta sikkerheten og samfunnsbeskyttelsen, vi må kartlegge og følge opp innsatte med psykiske plager og selvmords nærhet, og henvise de videre til spesialisthelsetjenesten. Vi må agere når det oppstår cellebrann og forsøke å slukke denne i påvente av at brannvesenet er på plass. 

Vi leier inn faglært kompetanse fra spesialisthelsetjenesten som skal gi innsatte tilstrekkelig helseoppfølging på lik linje med øvrige samfunnsborgere, men alt dette er ikke NOK! Kriminalomsorgen har skåret bemanningen ned til beinet på grunn av økonomi, og ansatte slutter som fluer fordi dem ikke orker mer!

Innsatt populasjonen har endret seg i takt med samfunnet, kriminaliteten er mer alvorlig, innsatte har ikke lenger respekt for autoriteter, det er mer vold og trusler, og det er mye psykiske lidelser. 

I 2020 var pandemien et faktum, og staten gjorde et stort inngripen i folks liv. Barn og ungdom ble beordret til hjemmebarnehage og hjemmeskole, ansatte ble beordret på hjemmekontor, og alle ble satt i karantene i en eller annen form fordi man hadde vært i kontakt med en mulig covidsyk. Gjerne en i samme kohort som seg selv. En helt ny hverdag å håndtere for oss alle, ung som gammel, enslig som familie, arbeidsgiver som arbeidstaker. En total institusjon ble nå virkelig en totalinstitusjon. Om ikke murene var et symbol i seg selv, ble nesten enhetene hermetisk lukket. Det ble begrensninger på antall nærkontakter og særskilt for våre ansatte som jobbet i operativ tjeneste, vi var å definere som en del av den samfunnskritiske staben og totalberedskapen. Staten regulerte arbeidsforholdet og privatlivet.

De siste 8-9 årene har justis- og beredskap sektoren hatt 9 (!) ulike justisministere. Med andre ord, det har vært lite kontinuitet på denne ministerposten. Og med det sikkert har ikke kriminalomsorgen vært en etat som har blitt prioritert eller opptatt ministrene i noen nevneverdig grad. Dette ser vi dystre konsekvenser av. Etaten vår er preget av neglisjering og sult, de økonomiske rammene har vært umenneskelige og uforsvarlig. De økonomiske rammene og uforutsigbarheten har gått utover grunnbemanningen, og ansatte som jobber i direkte tjenesteproduksjonen. 

Men til tross for disse rammene og totalsummen av dette, har kriminalomsorgens ansatte gått på jobb. I håp om bedre tider og arbeidsdager.

En anmodning om å kartlegge ansattes psykososiale forhold

I juni 2021 sendte KY en anmodning om å kartlegge ansattes arbeidsbelastning til sentralt arbeidsmiljøutvalg. Den fysiske og psykiske helsen var på agendaen på KYs ledersamling for tillitsvalgte våren 2021, hvor vi la frem en forskningsrapport av politi og kriminalforsorgen i Danmark. Denne rapporten, gjennomført av Justitsministeriets nye undersøgelse opfyldte 13,5 procent af de nuværende fængselsbetjente, værkmestre og transportbetjente diagnosekriterierne for PTSD. Hver syvende kollega er altså ramt af en posttraumatisk belastningsreaktion. 

Disse tallene var svært alvorlig og høye fra Danmark, og tallene blant ansatte i Norge kunne være i samme skala. Det ble viktig for oss som fagforening å gjennomføre den samme undersøkelsen blant ansatte i førstelinjen i kriminalomsorgen.

I Rambøll rapporten fremkommer det at det fra flere hold er blitt pekt på at det er grunn til å tro at forholdene i Norge ikke skiller seg markant fra de i Danmark. Det støttes av en uformell undersøkelse gjennomført av Kriminalomsorgens Yrkesforbund. Flertallet av de tillitsvalgte oppga å ha en kollega på egen avdeling som hadde symptomer på PTSD eller atferd som var bekymringsverdig.

Rambøll rapporten september 2023

I august 2021 mistet KY en kunnskapsrik, engasjerende, lojal, og omsorgsfull tillitsvalgt og kollega til selvmord. En forferdelig vond og uholdbar situasjon for alle berørte. 

I vår kollega sin ånd og til minne om vår kollega er det viktig å fortsette dette arbeidet. En kollega og tillitsvalgt som gikk i «bresjen», og som stod på barrikadene for ansattes trygghet, arbeidsvilkår, lønn og arbeidsmiljø. 
Det er ikke lett, for veien er humpete med mange hinder, men vi gir oss ikke før politikerne og kriminalomsorgens ledere begynner å sette ord ut i handling! Innsatte trenger ansatte med helsen i behold, innsatte trenger at ansatte har tid til dem, innsatte trenger at ansatte ivaretar sikkerheten, innsatte og ansatte trenger politikere som investerer og satser på norsk kriminalomsorg. Det frembringer god samfunnsbeskyttelse og god samfunnsøkonomi!

Ansattes helse eller psykisk uhelse?

Den 13. september 2023 ble rapporten fra kartleggingen av psykiske belastningsqreaksjoner blant ansatte i kriminalomsorgen offentliggjort. Rapporten beskriver at psykiske belastningsreaksjoner utgjør en utfordring i kriminalomsorgen. De komplekse og krevende situasjonene som ansatte står overfor, kan føre til til økt risiko for stress, utbrenthet og andre psykiske helseutfordringer (Rambøll, 2023).

Totalt har 1746 nåværende ansatte besvart undersøkelsen som utgjør en responsrate på 41%. I den kvantitative datainnsamlingen er målgruppene skilt i to, henholdvis nåværende og tidligere ansatte. Tallene under gjelder nåværende ansatte:

•          12% har sannsynligvis KPTSD (Kompleks PTSD)

•          9% har sannsynligvis PTSD

•          12% har sannsynligvis depresjon

•          19% har sannsynligvis angst

•          14% opplever milde symptomer på stress

•          11% opplever moderate symptomer på stress

•          6% opplever alvorlig symptomer på stress

•          1% opplever svært alvorlig symptomer på stress

•          36% har sannsynligvis somatiske plager

•          42% opplever moderat til betydelig svekkelse i funksjon og sosialt liv

•          56% opplever symptombelastning knyttet til utmattelse (Chalder fatigue scale)

Det er 21 forslag til tiltak i rapporten. Tiltakene er fordelt på seks aktører, henholdsvis KDI, KRUS, regional ledelse, bedriftshelsetjenesten, nærmeste leder og vaktleder/operativ leder. Tiltakene fokuserer både på forebygging og håndtering. De foreslåtte tiltakene kan leses i Rambøll rapporten på s. 6.

KY har historisk sett hatt bevissthet og søkelys på ansattes belastning når det gjelder turnusordninger, overtid, manglende kompensasjonsordninger, bemanningsutfordringer, og hvilke rammer ansatte har og fortsatt jobber under. Vi har ropt HØYT til politikere og arbeidsgiver, vi har økt bevisstheten hos egne medlemmer rundt egen helse, vi har synliggjort i våre kanaler med film og kampanjer, vi markerer den internasjonale dagen for PTSD, vi markerer den internasjonale dagen for selvmordsforebygging og selvmord, og vi har engasjert oss internasjonalt ved å samarbeide med andre land for å lære og dele av egne erfaringer.

Ansattes helse er viktig i arbeid med sårbare mennesker. Vi mennesker trenger trygge rammer og forutsigbarhet. Dersom våre ansatte ikke er trygge vil heller ikke innsatte være trygge, dette truer samfunnssikkerheten. I arbeid med mennesker trenger vi tilstedeværelse og gode rammer som et grunnleggende fundament for videre relasjonsarbeid. Tillit er ikke noe man har, men noe man opparbeider.

Våre kollegers helse er Staten A/S sitt ansvar

Ansattes arbeidsvilkår, lønn og arbeidsmiljø opptar meg og KY som fagforening. Det opptar og engasjerer fordi hver og en ansatt er viktig!

• Jeg ser hvordan mine kollegaer står på hver eneste dag for å utgjøre en forskjell i samfunnet
• Jeg ser utslitte kollegaer som brenner lyset i begge ender
• Jeg ser kollegaer som går på jobb til tross for at de er helt utslitt, men som gjør det for kollegaene sine
• Jeg ser kollegaer som prøver så godt de kan innenfor de underbudsjetterte rammene som foreligger og kravene som dyttes på fra overordnede
• Jeg ser kollegaer som ikke har det bra og som blir syk av å gå på jobb
• Jeg ser kollegaer og tillitsvalgte som roper høyt, men til døve ører

Det er politikerne som er vår øverste myndighet og de ansvarlige for samfunnsoppdraget. Det er politikerne som kan styre denne skuten i riktige retning. 

Vi er dessverre ikke lenger et synkende skip, men en ubåt som sitter fast på havbunnen med et mannskap som sakte kveles, helt avhengig av andre for å overleve. 

Vi trenger hjelp! Kommer det hjelp? Kommer den tidsnok?