Minneord for Knut Bjarkeid fra Yngve Hammerlin

Jeg traff Knut Bjarkeid for første gang på tidlig 1980-tallet da jeg begynte som forsker i etaten. Knut var da sentral fagforeningsleder for KY – en oppgave han hadde i mange år. Fra 2001 ble han direktør og fengselsleder ved Ila fengsel- og forvaringsanstalt.

For å forstå hva som skjer på praksisfeltet og i etaten, var det for meg som forsker helt nødvendig å ha kontinuerlig kontakt med fanger, betjenter, fengselsledere og andre aktører i kriminalomsorgen. Det er de som kjenner fengselssystemet ut fra praksis; det er de som lærte meg om fengselshverdagen. Foruten de mange samtaler og møter som jeg hadde med lokale tillitsvalgte, betjenter, fanger og lokale ledere i fengslene, hadde jeg også møter og dialoger med KYs og NFFs sentrale fagforeningsledere minst et par ganger i året.

Knut var en av dem som jeg fra 1980-tallet helt til jeg sluttet som forsker sommeren 2019 hadde mye kontakt med og fikk et svært nært forhold til. Han og jeg hadde hvert år flere møter der vi diskuterte problemer som kriminalomsorgen, fangene og betjentene sleit med i fengselshverdagen. Jeg satte stor pris på hans grundige analyser, strategiske tenkning og gode fange- og menneskesyn. Knut viste kurasje, han hadde mot til å vite og formidle; han hadde mot til å gi konstruktiv kritikk basert på sin store erfarings- og kunnskapskapital.

Våre diskurser og fagpassiarer var alltid en grunnboring i etatsvirksomhetens negative og positive praksis og dens ideologiske, organisatoriske og institusjonelle utvikling – som oftest med det kritiske blikket rettet mot etatens bruk av eufemismer problematisert mot det konkrete virkelighetsbildet. «Å si sannheten er å vekke forargelse», skrev forfatteren Helge Krog: Knut søkte sannferdige bilder av kriminalomsorgens virksomhet, og han var svært dyktig og ikke minst skolert til å se, avdekke og kritisere politiske, institusjonelle og organisatoriske svakheter i etaten – for så å presentere en kritikk som etatens øverste ledelse fra tid til annen irritert forskanset seg mot.

Knut var riktignok skarp og presis i kritikken, men hadde òg en sterk tro på å kunne utvikle en stadig mer human og moderne kriminalomsorg. Våre samtaler var derfor også preget av nye tanker og ideer om hva som kunne gjøre kriminalomsorgen kvalitativt bedre på humane, faglige og fagetiske premisser.

I min forskningsvirksomhet søkte jeg rett som det var til Knut når jeg trengte innspill for å kunne forstå etatens ofte motstridende utvikling i forhold til idealer og realiteter. Slike samtaler hadde vi mange av også etter 2001 da ha ble direktør ved Ila fengsel- og forvaringsanstalt.

Knut så mennesket i fengsel – både den som var fengslet og den som var fengselsansatt. Og som Randi Rosenqvist skriver i sitt gode minneord, kjempet han i alle år resolutt for de aller svakeste i systemet. Som fengsels-, volds- og sjølmordsforsker diskuterte jeg derfor mye med Knut om de krenkende forholdene spesielle grupper av svært syke fanger levde under i fengslene. Den uverdige fengselssituasjonen for mange psykisk syke fanger og den kolossalt vanskelige arbeidssituasjonen betjentene og andre fengselsansatte dermed hadde, ble i alle år en kampsak for Knut. Hans iherdige og djerve innsats i kampen mot de uverdige forholdene førte da også til at han anmeldte etaten for brudd på Den europeiske konvensjonen om forebygging av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT).

Knut og jeg ble gode venner – han var en venn som jeg òg jevnlig hadde intense politiske eller dype eksistensielle og filosofiske samtaler med. Men Knut ble svært syk, og koronarestriksjonene vanskeliggjorde besøk, men heldigvis fikk jeg muligheten til å treffe ham i 2020. Han visste at jeg kom ut med en ny bok om etaten i 2021 og ville diskutere den og ulike temaer med meg. Vi planla nye møter, men vi rakk altså ikke det.

Kjære Knut – du har satt dype spor i mitt arbeid og min tenkning – både som en eksepsjonelt dyktig fagmann og som en nær venn.