Minner kan bygge og rive…..

Fagforeningene må dra i samme retning som tillitsvalgte da dette ikke er en popularitets konkurranse, men en kamp for å opprettholde vår profesjon og helse!

Jeg har lenge tenkt på dette med viktigheten av og snakke med noen om det man sliter med og spesielt etter turen til Colorado og møtet med One Voice United, og alle de menneskene de prøvde å hjelpe der. Det viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro, å snakke om mental helse når jeg ser tilbake på min egen erfaring. Den siste åpenbaringen var under en presentasjon av en ny medlemsfordel som KY ønsket å innføre. Jeg var ikke forberedt på det jeg kom til å gjenoppleve under denne workshopen. Niro hadde et nyoppstartet samtaletilbud som de ønsket å presentere for oss som en ny medlemsfordel. Gjennom denne seansen fikk jeg så mange flashback fra fortiden som har gjort at jeg har måttet prøve å skrive meg ut av den virkeligheten jeg lever i, for jeg er som mange omtaler meg en taus type som i lang tid har fremstått usårlig i tjenesten. For at du skal kunne forstå meg bedre og hvor jeg kommer fra så må jeg gå tilbake noen år. 

Jeg har opparbeidet meg en ryggsekk som er full av sorg, glede, tap, stolthet og savn etter 10 år i forsvaret. Jeg har opplevd alle disse følelsen som jeg nå bærer med meg bevisst og ubevisst. Jeg har mistet i strid og etter endt tjeneste til selvmord, og dette har vært med på å prege mitt liv på godt og vondt. Flashbacks kommer stadig tilbake og triggere sender meg tilbake i tid. Jeg analyserer et hvert mulig trusselbilde, alt fra togpassasjerer til folk på gata. Jeg sitter aldri med ryggen til når jeg er på restaurant og har alltid oversikt over fluktveier. Men bak murene i fengselet var jeg den som ble rolig når det kokte, og når truslene, blodet og avføringen fløyt. Den tid er forbi.
Jeg ville ikke vært foruten denne tilstanden heller, for da hadde jeg aldri møtt alle de fantastiske menneskene på veien. Erfaringene og opplevelsene bærer vi med en slags stolthet fordi vi ofret noe for andre som hadde det så mye verre. Men vi er dessverre mange som bærer på det samme og ofte alene…

Dette er meg, Vidar snart 47 år pappa til 2 jenter i ungdomsalder. Pr dags dato har jeg vært fengselsbetjent og tillitsvalgt i 16 år. Jeg har ca. 10 års erfaring fra forsvaret med 5 utstasjoneringer i utlandet. 

En ny start

I 2006/2007 hadde jeg startet en ny fase i livet, det sivile liv med 9-16 jobb og unger på vei. 

Jeg hadde forsøkt meg på det private transportmarkedet, men følte en dragning mot noe annet som kunne gi felleskap og en uniform, for etter nesten ti år i forsvaret var det vanskelig å få fotfeste i det sivile samfunnet. Jeg søkte opptak på fengselsskolen uten å vite særlig mye om hva jeg gikk til. 

Kort fortalt så kom jeg inn, gjennomførte utdanningen og ble fengselsbetjent. Etter ca. 10 år i Oslo Fengsel så var et trygt kapittel plutselig over. Et kapittel som besto av en trygg arbeidsplass som inneholdt mye vold og «jævelskap». Det er kanskje vanskelig å forstå for utenforstående, men vi var trygge på hverandre, hadde gode rutiner, og en iboende refleks som gjorde at vi var «trygge» uansett hvor mye det smalt rundt oss.
I Oslo blir jeg kjent med en spesiell person som har satt sine spor og som er mye av grunnen til denne fortellingen om mitt liv. Frode G Hermansen var en karismatisk og fargerik person som fortalte og delte alle mulige historier fra sitt liv. Gjennom disse ti årene ble vi veldig godt kjent, vi delte sorger og gleder i livet med hverandre. I perioden under nedleggelsen av «Botsen» snakket vi mer med hverandre enn vi snakket med våre samboere. 

I Mysen, en by i Indre Østfold ble det bygget opp erstatningsplasser som skulle være med på å ta over kapasiteten som ble borte i Oslo. Slutten på «Botsen» ble nok et vendepunkt for meg, jeg visste at jeg kom til å bli overført til Indre Østfold i og med at jeg bodde i området. Jeg visste også innerst inne at jeg hadde gjort meg såpass upopulær som tillitsvalgt siden jeg tok vervet som tillitsvalgt i 2012, og det gikk ikke lang tid før jeg tok tak i utfordringene på arbeidsplassen. 

Jeg fikk erfare at når man påtaler feil hos lederskapet så kommer det konsekvenser, selv om de aldri har ryggrad nok til å stå for det uten å tildekke det bak en mur av løgner og unnvikelser fra sannheten. På den tiden sto jeg i det som tillitsvalgt og en ganske fersk en også, men jeg lærte ved å gjøre noe! Erfaringene har gjort meg til en rimelig fryktløs tillitsvalgt på alle nivåer den dag i dag. Jeg er ikke redd for å stå opp for det jeg mener er rett, jeg vil alltid passe på ryggen din når jeg vet du har gjort alt riktig og når du gjort feil. Jeg bistår deg uansett! Jeg vil alltid påtale det når ledere bevisst begår tjenstlige feil. Selv om mange av dem vil prøve å svinge øksa tilbake i et forsøk på å redde seg selv, i stedet for å rette opp sine egne feil. Jeg vet at min karriere ikke vil bevege seg opp fra det å være fengselsbetjent. Det er i seg selv trist å tenke på når man kjenner til alle de fancy og moralske ordene «omsorgen» bruker om seg selv. Åpenhet blir det bare mindre og mindre av, og det er sjeldent rett menneske som er på rett plass. Jeg hadde mine ambisjoner, noe som fulgte meg fra skolen da min veileder så at jeg hadde det som kreves av en leder. Men ettersom disse ambisjoner ble torpedert når jeg valgte å stå opp for kolleger, så ble mitt hovedoppdrag å være den beste tillitsvalgte jeg kunne være. For når det kommer til konsekvenser rundt det å gjøre feil i tjenesten, så rammer den i dag hardest på gulvet og hos betjentene. Ledelsesskikkelser går fri og får en annen høyere stilling, hvor man som betjent får foten i «ræva» for bagateller å sammenligne ut i fra ansvaret en bærer.  

Den mørke skyen

Frode er død….. Selvmordet var starten på den mørkeste og hittil tyngste perioden av mitt liv med alkohol og selvisolering, og som er en periode jeg stadig må minne meg på å stå imot for å ikke bli eller komme tilbake til. For det er ikke over på et blunk og ja, demonene vil alltid ligge der i bakgrunnen å få deg til å tvile på om du er verdt det eller om du er god nok når det står på som verst. Følelsen av å miste Frode var i lange perioder så overveldende at jeg stengte av omverdenen helt og ble sittende alene med mine mørke tanker. Tankene var så mørke som de kunne bli, såpass ærlig skal jeg være selv om jeg blottlegger meg fullstendig. 

Jeg så mange ganger etter utveier som kunne la meg slippe å kjenne på denne smerten som spiste meg opp innvendig og nummenheten ble mer og mer overveldende. Jeg klarte ikke uttrykke det, men mange kunne se at jeg var dekt av dette mørket som jeg bar på. Jeg prøvde å gå til psykolog men det var mer en belastning en hjelp den gangen. 

Hadde det ikke vært for noen få viktige personer i livet mitt så hadde jeg gått meg vill i mørket og de personene vet godt hvem de er. Jeg klarte ikke opprettholde forhold, noe som er vanskelig den dag i dag og det var vanskelig å være sosial utenom de som jeg virkelig følte meg trygg på. Jeg har ikke lenger den omkretsen av venner og kolleger jeg en gang hadde, jeg har bekjente. Og det er ikke på grunn av menneskene, det har med tilgangen på menneskene som ble vanskeligere og mer perifer etter «Botsen». For den sosiale kretsen vi hadde når vi jobbet i Oslo fengsel var alltid i nærheten, det var ikke noe vanskelig å gå på byen, samles hjemme hos noen etter jobb, eller reise på tur til utlandet. Dette er nok baksiden av omstilling som mange ikke tenker på når man river et arbeidsmiljø opp fra roten, og bare tilfeldig dytter røttene ned i et nytt miljø. I den tro at det skal gå bra. Det gikk bra en periode etter nedleggelsen og vi prøvde å bygge kultur og samhold på den nye arbeidsplassen, men gjennom noen år så begynte en etter en å forsvinne ut til nye jobber. Pr. i dag er det jeg og et par til som kanskje er de eneste som er igjen av de femten som startet på min avdeling i Indre Østfold.

Derfor har ensomhet blitt det som kretser min hverdag mer enn noen gang. Det er tungt og innrømme det, for det er en destruktiv livsform. Men gjennom å skrive om mine følelser kan jeg kanskje få det litt mindre ensomt, og kanskje en dag kan jeg slutte å bruke jobb som en flukt fra virkeligheten. 

For skal jeg være ærlig så er det å være tillitsvalgt på nesten heltid mer omfattende enn det hadde vært å bare jobbe turnus som fengselsbetjent, man kan sjeldent bare legge det fra seg på samme måte. Men når jeg føler at rollen fengselsbetjent ikke lengre gir meg noe hverken i form av utvikling eller glede, så er det bedre for meg å påvirke de ansattes hverdag til det bedre. Selv om det tar tid og det noen ganger er en utakknemlig oppgave. Jeg klarer som sagt ikke lengre engasjere meg i forhold da det blir for mye å ta hensyn til andres ønsker og følelser. I mange tilfeller så skulle jeg ønske at jeg var tilbake til forsvaret, hvor felleskapet var urokkelig på grunn av at man var avhengig av den som sto ved siden av seg. 

Hvordan kan jeg klare meg når ikke Frode gjorde det?
Han som var den utadvendte og kunnskapsrike, det nydeligste menneske jeg visste om. Han som satte søkelys på mental helse i etaten. Min ledestjerne var borte og jeg sitter igjen med skyldfølelse over at jeg ikke fikk tid til å besøke han når jeg var i nærområdet. «Om jeg bare hadde visst» er noe som forfølger meg den dag i dag. Det hjelper ikke hva andre sier, jeg var hans venn og skulle vært der. 

Vi taper tryggheten

Så lenge jeg har vært fengselsbetjent så har jeg vært en av de som alltid sto først når det smalt. Jeg var alltid en av de som gikk inn først i celleaksjoner, jeg var alltid der når vi måtte «dra» innsatte inn på sikkerhetscellene. Trusler, truende adferd, avføring, blod, selvskading, selvmord og vold gjorde meg ingenting før. Nå der imot kjenner jeg at jeg blir mer skjelven for hver gang det skjer noe. Toleransen min er borte, jeg er ikke lenger mine kollegers beskytter da jeg ikke lenger har kontroll på egen kropp.
Tryggheten er borte fordi vi mister overtaket i eget hus, før i tiden var det alltid en eller to innsatte som hoppet inn i en situasjon og hjalp betjenten dersom det var nødvendig. I dag kjenner vi (jeg) ikke innsatte og vi vet ikke hvor mange kolleger som kommer til unnsetning når vi drar i alarmen. Dette er et resultat av mindre tildelte midler gjennom år, mens kravene og effektiviteten skal økes. Det er manglende evne på mange enheter til å fatte alvoret ved å senke aktivitetsnivået når man ikke er tilstrekkelig med ansatte på jobb. Strikken tøyes og den vil tøyes helt til den ryker, bare for å fremstå som flinkest i klassen. Vi beveger oss lengre og lengre bort fra innsatte og erstattes med skjermer og knapper. Jeg er usikker på om den tryggheten noen gang kommer tilbake igjen så lenge vi ikke tar oss råd til å ha fokus på de rette tingene i etaten.

Avstanden mellom toppledelsen i kriminalomsorgen har aldri vært så lang fra gulvet som den har vært nå de siste årene. Det har ikke bedret seg på noen måte, selv om de anser midler til ungdomsteam, ressursteam og aktiviseringsteam som en seier. Alle disse tingene ser jeg på som tap av ressurser og en nedbryting av fengselsbetjentens rolle. Disse teamene skulle være en forsterking, men det har ikke ført til annet en tapping av ressurser når de tar av eksisterende bemanning. Dette omtales som en styrking. 

I jakten på å spare penger tappes det ansatte ut av sikkerhetsnettet vårt, færre støvler på gulvet, turnuser skal utnyttes 100% selv om det fører til mer sykefravær, færre ansatte på nattskift for å spare noen hundre tusener pr. år. Alt dette tapper sikkerhetsnettet vårt år for år samtidig som flere enn noen gang ser seg etter nye jobber i andre sammenlignbare etater.
Vi som tillitsvalgte er forpliktet til å kreve de beste vilkårene vi kan selv om det noen ganger kan gå utover «goder» som overtid. Hvis en ansatt frivillig ønsker å ofre alt av rettigheter og muligheter bare for å kunne jobbe mer overtid eller lengre helgevakter, så blir det vanskelig å kjempe for bedre arbeidsvilkår og flere støvler på gulvet. Fagforeningene må dra i samme retning som tillitsvalgte da dette ikke er en popularitets konkurranse, men en kamp for å opprettholde vår profesjon og helse!

Et tilbakelagt kapittel og håpet for framtiden

En fengselsbetjent var en gang alt dette, vi hadde meningsfulle oppgaver og vi hadde kontroll på det som var rundt innsatte. I dag har vi blitt marginalisert til å være en vokter som bare skal ta dritten og truslene som andre ikke ønsker. Det er sjeldent en innsatt takker oss for noe, det har blitt en vane å kreve uten at vi kan forvente folkeskikk tilbake, før et team kommer inn fra siden og tar all goodwill. Det lages protokoller og rutiner for hvordan man skal håndtere innsatte som er vanskelige, for at man skal slippe å utelukke innsatte fra felleskapet. Konsekvenser for uønskede handlinger eksisterer ikke i mine og mange andre fengselsbetjenters øyne lengre.  

Selv om det å ta over Frodes oppgaver som tillitsvalgt og sentralstyremedlem på mange måter har vært en forbannelse, så føler jeg at det er delvis mitt ansvar å føre arven etter Frode videre sammen med kollega Ina. Jeg har ikke alle svarene på hvordan dette skal løses, men det er en ting som vi må gjøre, det er å ta tilbake kontrollen i eget hus! Det er grunnmuren som skaper trygghet og tillit innad i kollegiet, avdelinger og enheter. Toppledelsen må slutte å feire bevilgninger fra regjeringen som ikke er i nærheten av det handlingsrommet vi trenger. Vi må ha flere betjenter på gulvet, ikke flere spesialiserte retninger som bidrar til tap av nødvendig kontroll. Vi trenger heller ikke et utdanningssenter som er mer opptatt av høgskolestatus enn å utdanne fengselsbetjenter som er rustet til å møte virkelighetsbildet vi faktisk er i. 

Så lenge jeg får lov og har tillit, så kommer jeg til å holde fokuset på vegne av de som jobber der kaoset råder. Ved å jobbe med bevissthet rundt mental helse sammen med kollegaer i KY kan jeg også kunne komme ut i andre enden som et helt menneske selv, som en dag kan finne litt ro og stabilitet i livet.

Dette er min fortelling som jeg deler med dere for at ingen fler skal måtte gå tapt igjen. Jeg har hatt et godt liv med en god og trygg oppvekst med fantastiske foreldre og søsken. Jeg har ofret mye av meg selv på veien, men jeg håper jeg vinner mer enn jeg har tapt til slutt.

Hvil i fred kamerater, dere vil aldri bli glemt. 

Vidar Torvik