Når jobben gir deg alvorlig sykdom

- Det var ikke dette jeg så for meg for 26 år siden

– Det var ikke dette jeg så for meg for 26 år siden

I de fleste yrker i arbeid med mennesker utgjør det en risiko for at jobben kan påvirke egen helse. Noen yrker er mer krevende enn andre, hvor man må involvere mye av seg selv i arbeidet gjennom kommunikasjon, interaksjon, og håndtering av kriser og ulykker. Kriminalomsorgens operative personale er helt klart en yrkesgruppe som utgjør en risiko for påvirkning av den psykisk helsen og somatiske plager. Belastningsreaksjoner som følge av jobben er normalt, og normale mennesker har normale reaksjoner.

Trening og jobb var en del av mine 26 år i Kriminalomsorgen. Treningen ble en form for terapi og flukt fra det som var vondt. Det fantes ingen steder å ventilere alle de alvorlige hendelsene. Vold og trusler jeg hadde opplevd på jobb bygde seg opp, og disse ble båret i ryggsekken.
En dag ble det den ryggsekken for tung, og ballasten ble umenneskelig å bære med seg videre.

Jeg har blitt drapstruet, familien min har blitt drapstruet, sønnen min har blitt slått ned som følge av min jobb. Jeg har vært vitne til at en kollega av meg fikk kokende olje kastet på seg og jeg har opplevd gisselaksjoner. Jeg har opplevd knivstikking på avdeling, utallige cellebranner, celleaksjoner hvor jeg stort sett var skjoldbærer, selvmordsforsøk og selvmord. Jeg har hektet innsatte av kroken og gitt hjerte/lungeredning…

Ingen spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det i løpet av disse årene. Det var ingen spørsmål om egen helse. Jeg fornektet sannheten og gikk videre med krum hals. Helt knekt innvendig, men tøff og flat utvendig. Jeg hadde et vanvittig sinne – jeg var voldelig mot de jeg elsket mest, ikke fysisk men psykisk. Jeg slo i dører og ødela møbler. Jeg var følelsesmessig flat og hadde mistet all logikk. Ryggsekken hadde rent over for lengst og hele meg var som en trykkoker!

En dag var det nok. Dørstokkmila for å få psykisk helsehjelp ble lang, jeg ble sittende mellom barken og veden mens jeg måtte håndtere alle belastningsreaksjonene på egenhånd. I gjennom min yrkeskarriere har det ikke vært rom for å snakke om de vanskelige følelsene og tankene, som mann skulle du være macho og sterk, tåle alt! Det var stigmatiserende å søke om psykisk helsehjelp for en kar som meg. Jeg hadde 52 i puls når jeg gikk inn i en celleaksjon og hadde ikke lenger reaksjonsmønster – helt flat var jeg!

Men nå var det nødvendig, nødvendig for å overleve. Jeg valgte å være åpen overfor arbeidsgiver om hvordan jeg hadde det, i håp om å motta støtte og hjelp i min livskrise. Nedlaget ble derfor stort når jeg innså at arbeidsgiver var ute etter å «ta meg» i stedet for å hjelpe meg. Tenk å sparke en som allerede ligger nede?

I påvente av hjelp fra det offentlige måtte jeg fortsette å krige meg gjennom søvnløse netter og flashbacks. Og når hjelpen endelig nådde meg brukte jeg 176 samtaler med terapeuten til å jobbe med emosjoner for å rydde opp i hodet. 176 samtaler uten å snakke om traumene mine. Parallelt med dette måtte jeg følge opp dialog med NAV og Statens pensjonskasse, og innhente opplysninger fra arbeidsgiver som kunne dokumentere alle hendelsene jeg hadde stått i. Arbeidsgiver og SPK har vært vriene med å utlevere dokumenter til NAV. Dette har vanskeliggjort min sak gjeldende yrkesskade. For det er en yrkesskade det jeg har fått, en skade som følge av jobben.

Jobben som fengselsbetjent har gjort meg alvorlig syk, jeg har fått diagnosen PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Jeg håper INGEN opplever dette, det er et helvete!

Jeg fikk 176 samtaler gjennom det offentlige helsetilbudet, de rotet i det vonde og skrev meg ut mens jeg lå på operasjonsbordet med et åpent sår. Jeg sliter fortsatt med søvnen, jeg har fortsatt flashbacks, jeg takler høye stemmer særdeles dårlig, jeg reagerer sterkt ved lyden av knuste glass, lukten av blod, og kroppslukter. Når jeg ferdes ute blant andre mennesker går pulsen opp, jeg går i sikkerhetsmodus og skanner rommet og omgivelsene. Får jeg et tilbakefall må jeg gjennom den samme møllen, 9-13 måneders ventetid hos psykolog, jeg faller mellom barken og veden. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er glad for at det er gjennomført en kartlegging av psykiske belastningsreaksjoner hos ansatte i kriminalomsorgen, jeg er en av dem som har bidratt til den kvalitative undersøkelsen. Heldigvis hadde jeg et sikkerhetsnett (psykologer) rundt meg når denne ble gjennomført. Trening og alkohol er gjerne gjenstand for misbruk når man sliter psykisk som følge av jobben. Det blir en form for forsvarsmekanisme, for å overleve. Det er stor forskjell på å overleve og å leve.

Jeg mener at kriminalomsorgen som arbeidsgiver ikke har vært sitt ansvar bevisst når det gjelder forebygging og håndtering av psykiske belastningsreaksjoner hos ansatte i Kriminalomsorgen. Vi trenger egne psykologer som er ansatt for å ivareta ansatte. Vi trenger et sikkerhetsnett som trygger og støtter når krisen treffer, det er ingen som er tjent med å sparke en som allerede ligger nede…

Trenger du noen å snakke med?
Ring Mental Helse 116 123 – gratis telefontjeneste for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og vi har taushetsplikt. Tjenesten er døgnåpen.

Denne kronikken er skrevet i samråd med den ansatte. Medvirkende i denne artikkelen er anonymisert.

Fakta fra kartlegging av psykiske belastningsreaksjoner (Rambøll rapporten)

•          12% har sannsynligvis KPTSD (kompleks posttraumatisk stresslidelse)

•          9% har sannsynligvis PTSD

•          19% har sannsynligvis angst

•          14% opplever milde symptomer på stress

•          11% opplever moderate symptomer på stress

•          6% opplever alvorlig symptomer på stress

•          1% opplever svært alvorlig symptomer på stress

•          36% har sannsynligvis somatiske plager

•          42% opplever moderat til betydelig svekkelse i funksjon og sosialt liv

•          56% opplever symptombelastning knyttet til utmattelse (Chalder fatigue scale)