Støttefunksjonen har blitt viktigere enn ryggraden…!

Vi må bli flinkere å sette krav til våre ledere. Vi må sette krav om å bli hørt, sett og anerkjent

– Vi får bare mer og mer å gjøre, men vi har ikke folk til det! Hørt det før? Dette har jeg selv uttrykt, og hørt det fra mange av mine gode kolleger. Hvorfor er det sånn? Hvorfor får ikke fengselsbetjenten den anerkjennelsen de fortjener?

Jeg hørte et intervju med Ola By Rise, som noen få av dere vet er tidligere landslagskeeper i fotball, og nå kommunaldirektør for kultur, idrett og friluftsliv i Trondheim kommune. Han sa at det var viktig for han å snakke med de ansatte som skulle utøve det han besluttet, for det var de som virkelig hadde kompetansen til å gi gode råd på vanskelige avgjørelser.

Hvorfor er det ingen som snakker med oss i førstelinjen før avgjørelser blir tatt? Hvorfor forstår så få av våre ledere at det er førstelinjen og fengselsbetjenten som har fagkompetanse i kriminalomsorgen. Kompetanse på hva vi har muligheten til å få til, samt hvordan vi kan implementere nye arbeidsoppgaver på en trygg og god måte. Jeg skulle ønske flere av mine ledere i kriminalomsorgen hadde tenkt som Ola By Rise.

Jeg prøvde å få en rask oversikt over bakgrunnen til mange av våre ledere. Det ble for meg en trist oppgave. Det var veldig få av våre toppledere i KDI, regionskontorer og på lokale avdelinger som hadde bakgrunn fra kriminalomsorgen. Dette tenker jeg kan ha en sammenheng med den manglende anerkjennelsen som fengselsbetjenten har opplevd over tid. Den siste tiden har vi også opplevd at KDI, med god støtte fra regionsdirektører, ønsker å erstatte fengselsbetjenten med ansatte fra annen fagbakgrunn enn KRUS. Når vi ansetter så mange ledere utenfra, så vil jo de mangle god kjennskap til kriminalomsorgen. De vil mangle kjennskap til hva som historisk sett har gjort kriminalomsorgen til ledende i verden når det kommer til hvordan vi driver fengsel, behandler innsatte og hvem som er den viktigste ressursen. Hvis også lederne gjør det motsatte av tidligere nevnte By Rise, så vil de heller aldri klare å ta gode beslutninger som gjør at kriminalomsorgen drives på best mulig måte.

For meg handler dette om hvem ryggraden er, og hva som er støttefunksjoner. For å være tydelig på det, så er det førstelinjen med fengselsbetjenten i spissen, som er ryggraden i kriminalomsorgen. ALT ANNET ER STØTTEFUNKSJONER, som alle har sin viktige rolle. Førstelinjen består av de ansatte som store deler av dagen har direktekontakt med innsatte. Under denne kategorien kommer også verksbetjenter og aktivitetsteam for å nevne noen. Støttefunksjonene skal gjøre det som ligger i ordet, støtte opp slik at ryggraden kan holde kroppen oppe. Den viktigste støttefunksjonen er våre ledere. Det vil si fengselsledere, inspektører, regionsdirektører og toppledelsen i KDI. Deres viktigste arbeidsoppgave er å legge til rette sånn at førstelinjen, og de andre støttefunksjonene klarer å gjøre jobben sin best mulig. Her mener jeg at våre ledere feiler oftere enn før. Min opplevelse er at støttefunksjonen ledere, oftere enn før anser seg som viktigere enn førstelinjen. De glemmer hvilke ansatte som er, og har vært suksesskriteriet for den kriminalomsorgen som har fått lovord fra hele verden. Det er vel det som er målet for fremtiden også? Det er også min opplevelse at ledere tar avgjørelser uten å involvere fagpersonene. Det som er besluttet blir sånn, så får de som må stå i disse avgjørelsene bare innrette seg. Støttefunksjonen har blitt viktigere enn ryggraden.

Når dette skjer over tid, så er det ikke overraskende at mange av våre kolleger slutter. Det at en arbeider opplever at de ikke blir anerkjent for den kompetansen de innehar, tærer på hver og en. Det å oppleve at våre ledere ikke ser en, ikke hører på innspill, jobber hardt for å holde nede lønnsutvikling, ha belastende arbeidsplaner og ikke er den støttefunksjonen de skal være, gjør at man lett kan bli fristet å forlate kriminalomsorgen i søken etter dette andre steder. Det er dette som jeg tenker er en av hovedårsakene til den bemanningsutfordringen vi har i kriminalomsorgen. Den er ikke skapt av de ansatte i førstelinjen, men av våre ledere som over tid ikke har vist oss anerkjennelse. Det er her KDI, regionsdirektørene og fengselslederne burde begynne. De bør se på hvorfor folk slutter, og endre den praksisen de har hatt over mange år. Ved en endring, der anerkjennelse av profesjonen er sentral, så tror jeg det er enklere å beholde fengselsfaglig kompetanse, samt at vi kan rekruttere tilbake mange av våre kolleger som har sluttet. Den quick-fixen de prøver å gjennomføre nå forstår jeg ikke. Man løser ikke problemet med å erstatte fengselsbetjenten med andre yrkesgrupper som inngår i tittelen miljøterapeut. Problemene vil vedvare, samt at man vil skape nye.

Jeg ønsker også å si noen ord om tverrfaglig samarbeid. Det er noe KY og jeg ønsker. Jeg har i mange år jobbet tverrfaglig både på høysikkerhet, lavsikkerhet og friomsorg. Jeg har lært masse fra kollegaer som har sosialfaglig bakgrunn. Jeg er sikker på at jeg er en bedre fengselsbetjent i dag, grunnet faglig påfyll som jeg har fått fra dem. Jeg ønsker også å tro, at de har lært noe av meg. Tverrfaglighet mener jeg beriker kriminalomsorgen sålenge det er i tillegg til, ikke istedet for. Den kompetanseoverføringen fengselsbetjenten kan få av andre vil gjøre at kriminalomsorgen blir bedre, men vi må aldri glemme at det er utdanningen på KRUS, og ikke minst våre mer erfarne kolleger som gjør at vi blir de profesjonsutøverne som blir eksperter i å balansere sikkerhet og rehabilitering på verdensklassenivå.

Til slutt ønsker jeg å komme med en liten oppfordring. Det er viktig nå, kanskje viktigere enn noen gang, at vi ytrer meningene våre. Det er viktig at du som ansatt forlanger at du blir hørt og anerkjent for den resursen du er. Vi må bli flinkere å sette krav til våre ledere. Vi må sette krav om å bli hørt, sett og anerkjent. Vi må varsle hvis vi opplever at noe er ugreit, vi må si fra hvis vi ikke får muligheten til å gjøre jobben vår på en god måte. Det er måten vi kan skape endring sammen. Dette gjelder også for oss tillitsvalgte og ansatterepresentanter. Vi vet hvordan kriminalomsorgen bør være, og det vet også våre medlemmer. Det kan til tider være vanskelig, da man møter arbeidsgivere som har andre tanker enn oss, som ikke hører på gode innspill og som bruker styringsretten uten at man egentlig har drøftet på en god måte. Men vi må aldri gi opp. Vi må gå på hver dag for å gjøre vilkårene og arbeidsdagen til våre medlemmer og kolleger så bra som mulig. Sammen er vi sterke og kan skape en endring.