Strikken har røket, dette går ikke mer!

En kronikk skrevet av forbundsleder Tor Erik Larsen

Det som en gang var verdens beste kriminalomsorg, er i dag en slagmark i en krig som ikke kan vinnes. Human frihetsberøvelse er en selvmotsigelse, men å gjøre frihetsberøvelsen så human som mulig har gjort norsk kriminalomsorg verdenskjent og vi har blitt bildet på en suksesshistorie for andre land som ønsker seg en mer menneskelig kriminalomsorg. 

Men selv med verdens beste kriminalomsorg så vil det alltid være utfordringer og risiko knyttet opp mot det å jobbe i fengsel, alle ansatte vet at denne jobben vil gi oss arr og skader for resten av livet, både fysisk og psykisk. Allikevel har jeg personlig alltid opplevd det som en trygg og givende jobb. Jeg gjorde iallfall det når jeg begynte og i mange år etter.

Dagens kriminalomsorg er noe helt annet enn den jeg begynte i for over 25 år siden, mye av håpet er borte hos de ansatte i frontlinjen og resultatet er at stadig flere slutter.
«Det er ingen jobb som er verdt helsen min», sa en tidligere kollega til meg.

Et eller annet sted på veien har noe gått galt, eller har dagens problemer alltid vært der?

Jeg registrerer at de populistiske utspillene rundt kriminalomsorgen øker i takt med utfordringene. Er strengere straffer og tøffere soningsforhold løsningen, eller handler dette bare om for dårlige budsjetter og for lav bemanning? 

Som tillitsvalgt i kriminalomsorgen så skal jeg vokte meg for å mene for mye om hvilke verdier norsk kriminalomsorg skal bygges på, det er faktisk et politisk spørsmål. Men som ansatt, og som forbundsleder i KY, så tillater jeg meg å mene mye om hva som virker og hva som ikke virker.

Hvis vi fortsatt skal ha en kriminalomsorg med et humanistisk menneskesyn så er ikke et tøffere soningsregime veien å gå. Alle som jobber, eller har jobbet, i kriminalomsorgen vet det. Relasjonsbygging og målrettet programarbeid virker, ikke for alle, men for de fleste. For å få til det, så kreves det både penger, økt bemanning og økte muligheter for kriminalomsorgen til å trygge sine ansatte.

Den norske kriminalomsorgsmodellen handler om å lykkes der alle andre har feilet og for å få til det, kreves det balanse mellom sikkerhet og rehabiliterende arbeid. Vi må ha muligheter til å hjelpe de som ønsker endring, men vi trenger også verktøy til å håndtere de som ikke ønsker å endre seg, de som utgjøre en fare for sikkerheten til de ansatte og til andre innsatte.

Utfordringer i dagens kriminalomsorg – mangel på balanse

Når det gjelder økonomi, så er det helt riktig at god kriminalomsorg basert på humanistiske verdier koster penger. Men den økonomiske tildelingen til kriminalomsorgen må ses opp mot samfunnets kostnader rundt kriminalitet og spesielt gjentagende kriminalitet. Dagens modell virker, når vi får lov til å drive kriminalomsorg med fokus på kvalitet, den trygger samfunnet gjennom å motvirke gjentagende kriminalitet og tilbakefall. En kriminalomsorg som aktivt bidrar til å motvirke ny kriminalitet og som ikke påfører de innsatte nye lidelser, men heller legger mulighetene til rette for den enkelte innsatte til å endre egen livsførsel, vil være lønnsom i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

På den andre siden er det fullt mulig å ha en kriminalomsorg som i stor grad forkaster de humanistiske verdiene, med mer isolasjon og strengere soningsforhold. De kortsiktige gevinstene her er et lavere bemanningsbehov og en generelt billigere kriminalomsorg. På lang sikt vil de samfunnsmessige kostnadene øke, en slik kriminalomsorg vil skape sykere innsatte og den vil virke som en katalysator for gjentagende kriminalitet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil en slik kriminalomsorg ha en mye høyere kostnad sammenlignet med den kriminalomsorgen som Norge er kjent for.

Den store utfordringen i dagens kriminalomsorg er mangelen på balanse, dette er tydelig innen flere aspekter.

Økonomi: Det er ikke balanse mellom samfunnsoppdraget og faktiske kostnader for å gjennomføre samfunnsoppdraget. Dette blir ytterligere komplisert ved at kriminalomsorgen som virksomhet i stor grad mangler fullmaktene til å effektivisere egen drift, samtidig som kostnadsdrivende faktorer ikke kan unngås, eksempelvis rettighetsutvikling og andre lovkrav. Dette skaper en vedvarende utfordring, på den ene siden får kriminalomsorgen ikke tildelt nok midler til å løse samfunnsoppdraget med kvalitet. Den andre siden av dette er at kriminalomsorgen mangler fullmakter til å drive mer effektivt og sørge for høyere kvalitet.

En kritisk lav bemanning

Bemanning: Den norske modellen for kriminalomsorg er bemanningskrevende, men i dagens situasjon så er ikke denne bemanningen tilgjengelig. Stadig færre orker en karriere i kriminalomsorgens førstelinje. Lav bemanning medfører økt bruk av isolasjon, som igjen fører til mer vold og trusler mot de ansatte. Når tryggheten til fengselsbetjentene blir forringet, så er det flere som slutter. Å jobbe i kriminalomsorgen blir stadig mer krevende, samtidig som ivaretakelsen av de ansatte har blitt mer og mer fraværende. Kriminalomsorgen har mye å gå på både lønnsmessig, på arbeidstid og spesielt ivaretakelse av de ansatte.

Ansattes behov for trygghet vs. Innsattes rettigheter: Her har vi en av de vanskeligste balanseutfordringene. Innsattes rettigheter er i stadig utvikling og de senere årene har Kriminalomsorgens handlingsrom blitt vesentlig begrenset gjennom domstolenes behandling av innsattes menneskerettigheter. Dette har utvilsomt gått på bekostning av de ansattes trygghet. Kriminalomsorgen mangler i dag virkemidler til å håndtere innsatte som ikke ønsker endring.

De siste årene har vi ikke bare sett en økning i vold og trusler mot ansatte, men volden er mye grovere enn før og terskelen for å utøve vold er mye lavere. Noe av årsaken til denne utviklingen er åpenbart økningen i psykiske lidelser hos innsatte og lavere bemanning i kriminalomsorgens førstelinje, dette er samtidig faktorer som har vært tilstede i alle mine 25 år i kriminalomsorgen i større eller mindre grad. Og ja, det er nok mer psykiatri i dag og bemanningen er kritisk lav, men vi mangler noe annet også, vi mangler virkemidler til å håndtere innsatte som enten er for syk til å endres eller som ikke vil endres. Det er ingen «ris bak speilet» for en innsatt som angriper en ansatt.

Det har i flere år vært satt søkelys på innsattes rettigheter, men det er gjort lite eller ingenting med de ansattes rett til en trygg arbeidsplass. Til tross for at vi har skreket opp om faresignalene de ti siste årene, så har ikke Kriminalomsorgsdirektoratet greid å få på plass en personalomsorg som ivaretar de ansatte i førstelinjen og etter hvert som rettighetene til innsatte har utviklet seg, så har det heller ikke blitt fulgt opp med tilstrekkelige kontrolltiltak for å sikre en trygg arbeidshverdag for de ansatte. 

God kriminalomsorg har en pris

Konsekvensen er at stadig færre ønsker å stå i jobben som fengselsbetjent. Sånn som utviklingen går nå, er det snart ingen vei utenom «warehousing» i fengsler med høy sikkerhet, mennesker stablet i høyden for å holde kostnadene nede og all kontakt med de ansatte blir digitalisert. I stedet for rehabilitering og reintegrering i samfunnet, vil vi produsere farligere mennesker og mer kriminalitet. Hvorfor?

Uansett hvilket svar du hører så vil jeg hevde at hovedårsaken er at Kriminalomsorgen er politisk overstyrt og faglig underledet. God kriminalomsorg har en pris som norske politikere ikke er villig til å betale, kanskje fordi kriminalomsorg ikke vinner stortingsvalg? 

Dagens situasjon er ikke en plutselig krise som har oppstått, det er resultatet av en langvarig neglisjering av de ansattes behov for trygghet, dårligere arbeidstidsordninger, dårligere pensjonsordninger og en lønn som ikke står i stil til risikoen du har som ansatt. Det er de ansattes lojalitet ovenfor samfunnsoppdraget og ikke minst sine kollegaer som har holdt det flytende de siste årene, men alle har en grense.

Det er ikke ord som utfordrende, spennende og givende som beskriver yrket som fengselsbetjent lenger, de jeg snakker med bruker ord som utrygghet, angst og stress. 

Kriminalomsorgen har havnet i en perfekt storm, parallelt med strammere budsjetter og lavere bemanning så har mange av kontrolltiltakene som kriminalomsorgen er avhengig av, bortfalt. Resultatet er at stadig flere slutter, samtidig som kriminalomsorgen opererer med stadig økt risiko.
Strikken har røket, dette går ikke mer!