Tariffoppgjøret 2024 – Dette var magert, men det handler om mer enn økonomi
To av de fire hovedsammenslutningene i staten ble enige med arbeidsgiversiden (digitaliserings- og forvaltningsdepartementet) om en ny tariffavtale fra 1. mai.
Riktignok skal forhandlingsresultatet til uravstemning, men det er lite som tyder på at det blir noe flertall i uravstemning for å avvise resultatet og gå til arbeidskamp i stedet.
Avtalen som YS Stat og LO Stat har inngått med staten innebærer at så mye som 75 prosent av den økonomiske rammen på 5,2 % i oppgjøret er satt av til lokale forhandlinger og bare 25 prosent til sentrale tillegg. I praksis innebærer det at en statsansatt som tjener 500 000 kroner får et generelt tillegg på 3 750 kroner med virkning fra 1. mai. Til sammenligning fikk alle statsansatte 31 000 kroner i fjorårets mellomoppgjør.
Reaksjonene har selvfølgelig ikke latt vente på seg, det ryktes at Norsk Tollerforbund i YS Stat og Norsk Tjenestemannslag i LO Stat vil anbefale medlemmene å stemme nei. Unio og Akademikerne har avvist staten fullstendig og gått ut i streik. I de andre store tariffområdene har de landet på løsninger som har gitt arbeidstakerne vesentlig større generelle tillegg. Hva har egentlig skjedd?
Unio og Akademikerne har vært tydelige på at dette handler om prinsipper. Det snodige er imidlertid at de prinsippene Unio og Akademikerne flagger så høyt i den nå pågående konflikten, om større lokal lønnsdannelse og mer individuell lønnsfastsetting er akseptert av staten, YS Stat og LO Stat i et forsøk på å finne tilbake til en tariffavtale i staten. En av grunnene til at YS Stat og LO Stat har blitt enige med staten er at disse partene ønsker mer solidarisk lønnsdannelse og en felles tilnærming til lønnsfastsetting i staten. De siste åtte årene har forskjellene mellom de to tariffavtalene i staten medført «tariffshopping» og bidratt til en økning i antallet uorganiserte.
Akademikerne er etter eget utsagn opptatt av en tariffavtale som «sikrer at utdanning gir uttelling på lønnsslippen». Det er et tydelig signal om at de er lite opptatt av den norske modellen for lønnsdannelse, som er bygget på fellesskap, solidaritet og mindre lønnsforskjeller.
Ulikhetene mellom de to tariffavtalene vi har hatt i staten siden 2016 har ikke nødvendigvis vært så store, men forskjellene mellom prinsippene bak dem og praktiseringen av de to avtalene har vært store. Unio og Akademikerne har hatt som et grunnleggende ønske at mest mulig av den årlige lønnsøkningen skal forhandles lokalt, helst så langt ned i virksomhetene som mulig. YS Stat og LO Stat vil ha mest mulig av lønnsøkningen forhandlet sentralt, med sikring av lavtlønnede og de store gruppene.
Det smått ironiske i den pågående konflikten i staten er at mens Unio og Akademikerne hevder de streiker for sine prinsipper, har YS Stat og LO Stat til en viss grad fraveket sine prinsipper for å lande ned på en tariffavtale i staten for å sikre praktiseringen av den norske modellen for lønnsdannelse og opprettholde det vi kjenner som frontfagsmodellen.
Unios forhandlingsleder har uttalt at staten er maktarrogant og politiserer lønnsforhandlingene. Mot dette kan hevdes at Unio og Akademikerne har vist en tilsvarende arroganse rettet mot vårt system for lønnsdannelse, mot små lønnsforskjeller og for en økende grad av lønnsulikhet. Deres store argument er at «utdanning skal lønne seg». Utfordringen er at staten har en rekke utdanningskrav for sine ulike arbeidstakergrupper. Staten må ivareta en rekke hensyn og det er samtidig mange store grupper som i liten grad får ivaretatt sine interesser med en utvikling der det meste av lønnsdannelsen skjer lokalt.
Uavhengig av politisk tilhørighet er den pågående konflikten i staten viktig for arbeidstakerne i det offentlige. Arbeidskamp i det offentlige er ingen god løsning. I YS Stat streiket vi sist i 2012. Den gang handlet det om de generelle lønns- og arbeidsvilkårene for ALLE statsansatte. Denne gang handler det om lønnsvilkårene for om lag halvparten. I YS Stat mener vi denne halvparten mer eller mindre er i stand til å ivareta sin egen lønnsutvikling. Vi er mer opptatte av den andre halvparten. De som utgjør de store gruppene og derfor må ivaretas gjennom større generelle tillegg og en mer solidarisk tilnærming til lønnsdannelse. Det er i praksis den norske modellen.
I KY er vi opptatt av å ivareta alle. Vi organiserer bredt og innen de fleste stillingskategorier i kriminalomsorgen. Noen av våre medlemmer er i posisjon til å forhandle individuelt, men det er et lite mindretall. Vi trenger derfor et system for lønnsdannelse som sikrer minimumsnivåer og god rekruttering av medarbeidere. Samtidig skal vi ikke legge opp til økende lønnsforskjeller og ordninger som bærer preg av «trynetillegg».
Når avsetningen til de lokale lønnsforhandlingene i kriminalomsorgen nå trolig blir rekordstor gir det noen muligheter, men overlater også et stort ansvar til partene for å sikre alle en anstendig lønnsutvikling i 2024. Det er ikke den situasjonen vi egentlig ønsket oss, men vi er godt rustet til å forhandle om lønn lokalt. Det ble lite i generelt tillegg, men vi har bare fordelt ¼ av rammen til oppgjøret. Det betyr at det fortsatt er gode muligheter for en ytterligere lønnsøkning i år.
