Er lønn og arbeidsvilkår en kampsak, eller bare et spill for galleriet?

Utfordringen til arbeidsgiver og de andre organisasjonene er herved overlevert

Kriminalomsorgens Yrkesforbund så offisielt dagens lys i 1991. Forbundet har imidlertid en del underavdelinger som er flere år eldre før en offisiell landsoverbygning ble stiftet for drøye tretti år siden. De færreste av forbundets medlemmer er klar over KYs stiftelsesgrunnlag, men de siste dagers hendelser har trolig gjort en liten historisk oppfriskning på sin plass.

KYs første underavdelinger oppsto som en reaksjon på manglende ivaretakelse av en gruppe medlemmer fra det som den gang var fengselsvesenets eneste fagforening. Forbundet har siden den gang satt medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår i fremste rekke. Det har alltid – og vil alltid være – våre medlemmers arbeidsbetingelser som er vår jobb nummer en.

De siste dagene har forbundet mottatt kritikk fra det andre store forbundet i Kriminalomsorgen. I deres seneste artikkel uttrykker de at vi må «ta til vettet» og møte KDI til forhandlinger for å opprettholde nåtidens status på arbeidstidfeltet. Som de fleste av etatens ansatte kjenner til er vår nåværende situasjon slik at medarbeidere slutter på grunn av stor belastning i arbeidshverdagen og mange vil møte på vesentlig bedre lønnsvilkår andre steder.

For å møte på utfordringen har KY som forbund gjennom det siste året konsekvent stilt krav til direktoratet om kompenserende tiltak for at vi skal være med på å lage avtaler om unntak fra vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Vår opplevelse er at KDI – til tross for en mengde forsikringer om at problemstillingene opptar direktoratsledelsen – ikke klarer å iverksette tiltak som bedrer lønns- og arbeidsvilkårene for ansatte i Kriminalomsorgens førstelinje. Når direktoratet ikke kan gjennomføre tiltak som bedrer situasjonen må en fagforening benytte seg av de virkemidlene den besitter.

At en annen fagforening ikke ønsker å stå på barrikadene for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår og dermed bidra til en bedring av den vanskelige situasjonen Kriminalomsorgen nå er satt i synes jeg i beste fall er betenkelig. Det som gjør situasjonen enda verre etter min vurdering er at det synes faglig riktig av forbundet å sette ned foten. Det finnes sammenlignbare situasjoner i andre etater vi både kan og bør lære av. Vi kan også lære av hvordan forbund i andre etater har stilt krav overfor deres arbeidsgivere og hvordan vanskelige bemanningssituasjoner er håndtert.

Dagens situasjon i Kriminalomsorgen kan sammenlignes med situasjonen i politiet for snaue 15 år siden. På tidspunktet var tjenestemennenes arbeidssituasjon presset og arbeidsgivers behov mange. Etter en lang strid fikk Politiets Fellesforbund gjennomslag for en arbeidstidsavtale som i manges øyne var svært lukrativ. Vi kan også sammenligne vår dagssituasjon med den i skoleverket, der budsjett- og bemanningsutfordringene fører til utslitte ansatte og en stadig økende turnover. Det bør være kjent at Utdanningsforbundet ikke har hatt silkehanskene på det siste året.

En fagforening skal ivareta medlemmenes interesser. Det kan ikke være tvil om at vi ønsker at våre medlemmer skal ha størst mulig fleksibilitet under håndteringen av arbeidstiden. Samtidig må forbundet kunne bruke de maktmidlene vi har til rådighet for å presse arbeidsgiver til å bedre lønns- og arbeidsvilkårene. Forbundet har krevd kompenserende tiltak for å utvide grensene for overtidsarbeidet vel vitende om at det er arbeidsgiver som har størst behov for å heve overtidsgrensene.

Statistikk viser at Kriminalomsorgen har brutt bestemmelsene om maksimal daglig arbeidstid (13-timersregelen) 1200 ganger siden 1. mai. I en slik situasjon må en fagforening agere. Situasjonen er faktisk så alvorlig at den allerede burde fått konsekvenser. Denne erkjennelsen er det ikke bare KY som burde kommet frem til. Et varsel til Arbeidstilsynet om bekymringsfulle arbeidsforhold i Kriminalomsorgen kan være på sin plass.

Vi får spørsmål om hvorfor forbundet har sagt nei til utvidet arbeidstid. Er det ikke i arbeidstakernes interesse med lange vakter og komprimerte arbeidsperioder med påfølgende lang fritid? Vi er som nevnt for medlemmenes fleksibilitet, men det er viktig å huske at det er arbeidsgiver som har behovet for at vi utvider den daglige arbeidstiden. Bakgrunnen for det er at det rett og slett ikke er mange nok ansatte i Kriminalomsorgen. Ved svært mange enheter er bemanningen redusert til et absolutt minimum – og mange steder også under dette nivået. Enheter må bruke overtid for å dekke selv det første fraværet. Det kan ikke være vanskelig å se at dette ikke er bærekraftig på sikt.

Opprettholdelse av arbeidstidsordninger med lange vakter har en tilleggsutfordring. Mange av Kriminalomsorgens ansatte er i en livsfase som gjør kombinasjonen av arbeidstid og fritid vanskelig. Forbundet får mange henvendelser fra fortvilte medlemmer som ønsker å reservere seg fra lange vakter, men som ikke opplever at reservasjonsretten er reell. Inntrykket er tvert i mot at mange føler seg presset til å jobbe lange vakter fordi de alternative arbeidsplanene som lages fremstår som spesialdesignet for å bryte ned de aktuelle ansattes sosiale velferd. Denne utfordringen må tas på alvor. Forbundet har påpekt problemene rundt reell og praktisert reservasjonsrett i Kriminalomsorgen i lang tid. Vi har dessverre sett liten eller ingen bedring rundt beskrivelse av reservasjonsretten i vår etat.

I dagens situasjon slites førstelinjen ut og virksomheten fortsetter innsparingen på fastlønn. KY har satt ned foten og sagt at vi ikke aksepterer dette lenger. Vi har poengtert overfor direktoratet at økt aktivisering av innsatte er helt uaktuelt i den nåværende situasjonen. Bemanningen må opp gjennom forpliktende avtaler mellom partene. Med den nåværende situasjonen på arbeidsmarkedet må nok Kriminalomsorgen gjøre et vesentlig bedre forsøk på å konkurrere om arbeidstakerne og som forbund ser vi jo for oss at dette skal medføre en betydelig forbedring i fremtidens lønnsstruktur for ansatte i førstelinjen.

Inntil en økt bemanning er på plass er vi villige til å diskutere avtaler om utvidelse av både den daglige arbeidstiden og grensene for overtidsarbeidet, men slike avtaler skal også inneholde kompenserende tiltak for de ansatte for at de i det hele tatt skal være i nærheten av aktuelle. Kompenserende tiltak på dette området vil være viktig for arbeidsmiljøet, for de ansatte og for arbeidet med innsatte og domfelte.

Jeg er bekymret for at andre forbund ikke setter lønns- og arbeidsvilkårene til de ansatte i fremste rekke. Dette er tidspunktet for å fremme krav overfor arbeidsgiver om kompenserende tiltak. Det er arbeidstakers marked nå. Arbeidsgiver har vanskeligheter med å rekruttere og beholde arbeidskraft. Vi mangler en mengde arbeidstakere både i førstelinjen og innen stab, støtte og ledelse. På sikt mener vi bemanningen må opp, men det vil ta tid å øke bemanningen – så derfor er vi klare for å inngå avtaler som kan sikre både drift og de ansattes arbeidsvilkår.
Utfordringen til arbeidsgiver og de andre organisasjonene er herved overlevert.
Terningen er kastet