Kompetanseflukt, bemanning, lønnskrav og mishagsytringer

Kompetanseflukt

Oppslag i media den seneste tiden tegner et bilde av norsk Kriminalomsorg ingen kan ønske seg

Et økende trusselnivå med stadig mer vold og en lavere bemanning fører til at ansatte søker seg til andre yrker – ofte med en høyere avlønning.

Vi har forsøkt å finne konstruktive og gode løsninger i partssamarbeidet, men nå kan vi ikke vente lenger. Nå er tiden for handling. Det må til et lønnsløft for førstelinjen i Kriminalomsorgen. Særlig prekært er det blant fengselsbetjentene, som nå finner seg andre og bedre betalte yrker – gjerne med en lavere belastning. Derfor leverte vi et såkalt særskilt lønnskrav torsdag i forrige uke for å adressere den kompetanseflukten vi nå ser utspille seg.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Andre hev seg på og leverte lignende lønnskrav. Henvendelsene til forbundet har vært mange. En del har lurt på hvor mye vi har krevd i lønn for fengselsbetjentene. Andre stiller spørsmål ved hvorfor vi ikke har krevd ekstra lønn for deres yrkesgruppe.

Det er ikke sedvane i staten for å offentliggjøre særskilte lønnskrav på vegne av enkeltmedlemmer eller grupper. KY har tradisjon for å publisere våre primærkrav i de lokale lønnsforhandlingene. Vi kommer til å fortsette med det, men særskilte lønnskrav mener vi er en sak mellom forhandlingspartene. Vi ønsker heller ikke å skape urealistiske forventninger i forbindelse med en særskilt lønnsforhandling. Vi har uttalt at lønnskravet er betydelig holdt opp mot dagens avlønningsnivå. Vi har også – i strid med etatens avtalte delegasjon av særskilte lønnsforhandlinger – overlevert kravet til direktoratet fordi vi forstår at lønnskravet er for høyt til at Kriminalomsorgens regioner kan realitetsbehandle det. Her må trolig departementet på banen for at kompetanseflukten kan stanses – eller i det minste dempes.

KY har i kravet vært tydelige på at fengselsbetjenter utgjør en nøkkelressurs som det er svært viktig å beholde for Kriminalomsorgen. Fengselsbetjenter har en unik og etatsspesifikk kompetanse. Den kommende HR-strategien definerer de ansatte som etatens viktigste ressurs. Det er det vanskelig å være uenig i. Mange fengselsbetjenter har svært relevant erfaring med etatens oppgaveløsning. Deres erfaring og kompetanse viser seg nå å være ettertraktet i andre offentlige etater.

Vi har i dag en mangel på fengselsbetjenter. KY mener kompetansemangelen ikke vil la seg fylle på kort sikt uten å bruke lønn aktivt som et virkemiddel. Det har vist seg vanskelig å rekruttere i dagens arbeidsmarked. Pliktårsbetjenter er derfor mer eller mindre den eneste tilførsel av straffegjennomføringskompetanse til etaten. Vi har påpekt overfor direktoratet at det kan få store konsekvenser for kriminalomsorgen dersom vi ikke opprettholder kompetansenivået innen førstelinjetjenesten. Vi trenger å beholde flest mulig fengselsbetjenter ved Kriminalomsorgens enheter.

Kompetanseflukten, den lave bemanningen og svekkelsen i den jevne ansattes kjøpekraft gjennom den formidable prisveksten fører til misnøye blant Kriminalomsorgens ansatte og forbundets medlemmer. Noe av misnøyen rettes mot fagforeningene på ulike nivåer.

Mishagsytringene går gjerne på at fagforeningene oppnår lite eller at de i liten grad viser muskler, sier nei og får i stand et realt lønnsløft. Det er problematisk om det sprer seg slik misnøye internt i etaten. Det vil kunne få den konsekvensen at færre organiserer seg. Heller enn å se på hva de ansattes organisasjoner ikke har fått til er det nødvendig å se på hva partssamarbeidet ved de ulike nivåene faktisk fører til og fundere litt rundt hva som ville vært situasjonen dersom partssamarbeidet ikke eksisterte eller organisasjonene ikke kunne uttale seg. Jevnt over organiserer norske arbeidstakere seg fordi man står sterkere sammen. Gjennom organisasjonsmedlemskapet blir vi en del av et fellesskap. Som medlem i en fagforening har du eksperter tilgjengelig ved behov, du har samholdet ved kriser eller dersom det blir nødvendig å streike. Innen de fleste organisasjoner finnes det også medlemsfordeler som det er vanskelig å finne maken til om en velger å stå utenfor fellesskapet. Likevel er den negative organisasjonsretten soleklar i Norge. Det er den enkeltes valg å organisere seg eller å la være, men det er summen av alle våre stemmer som avgjør hvor viktig fagforeningen kan være. KY har vokst over tid og vi fortsetter å vokse fordi organisasjonsgraden betyr noe. Vi vokser på grunn av de daglige samtalene der ute på kontorer eller vaktrom, der de tillitsvalgte jobber hver eneste dag for medlemmene. Det er disse tillitsvalgte som er KYs aller største medlemsfordel. Det er de som jobber for at vi høres og sørger for at forbundet blir større og sterkere.

KY har over 1700 medlemmer. Det gjør at vi har stor innflytelse i Kriminalomsorgen. Vår innflytelse er sterk på utforming av avtaler knyttet til tariff. Vi er part i alle sentrale avtaler rundt lønns- og arbeidsvilkår. Den posisjonsmakten dette gir oss gjør at vi kan kjempe for det medlemmenes mener er viktig i deres arbeidshverdag. Arbeidslivet utvikler seg over tid – selv i det offentlige – og kravene er annerledes nå enn for en generasjon siden, men det betyr ikke at fagforeningene har utspilt sin rolle. Tvert imot er det nå kanskje viktigere enn på lenge at organisasjonene står sterkt for å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Denne kampen er lettere om organisasjonen styrkes med flere medlemmer. Medlemmer som bruker medlemskapet aktivt og konstruktivt for å komme med konkrete innspill til hvilke kamper som er viktige å ta.

KY fronter medlemmenes krav og kjemper for de ansattes interesser, men det har vært liten eller ingen vilje til å konfrontere arbeidsgiver innenfor lønns- og arbeidsvilkårene. Det finnes mange eksempler på avtaler inngått innenfor andre tariffområder som kan tjene som inspirasjon for oss. Som for eksempel avtaler rundt dispensasjoner fra arbeidsmiljøloven eller også hovedtariffavtalens grunnregler, men det har vært svært liten vilje i vår medlemsmasse til å sette handling bak ordene om å få i stand bedre avtaler for de ansatte. Det er kanskje på tide å stille spørsmålene ut i virksomheten. Nattarbeid, søndagsarbeid, helligdagsarbeid, 12-timers vakter, overtid utover lovens ordinære rammer – er det goder eller belastninger?

Det ropes om at grunnlønnen må opp. Det er vanskelig å være uenig rundt det, men faktum er at Kriminalomsorgens ansatte er omtrent likt avlønnet som andre og tilsvarende stillinger i staten. Enkelte forbund i offentlig sektor roper om at deres yrkesgrupper må prioriteres fremfor andre. Dersom noen skal få mye, må disse midlene tas fra andre. KY kjemper for at alle medlemmer skal få økt kjøpekraft og for forklarlige lønnsforskjeller mellom grupper i Kriminalomsorgen. En økning i kjøpekraften gjennom økt grunnlønn er nærmest umulig med den rådende samfunnssituasjonen. Der vi har et betydelig potensial sammenlignet med andre i stat, kommune eller spekterområdet er nok innen arbeidsvilkårene rundt arbeidstid, men da er det kanskje sånn at vi skal si opp noen av de avtalene vi allerede har – for å forhandle frem noe nytt som kan gi en bedre og høyere kompensasjon.